Frank Zappa spilte i Drammenshallen 13. september 1984. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
Del saken
  • 21
  •  
  •  

Jeg skal ikke legge skjul på at Frank Zappa er en av mine absolutt største musikalske helter.

Før Zappa døde av prostatakreft i 1993, kun 52 år gammel, ryktes det at komponisten Arne Nordheim mente Zappa var den største levende komponist, faktisk det største som hadde hendt musikken siden Mozart og Beethoven.

Han var en amerikansk original. Han var utvilsomt et geni. Han kunne lage fengende låter på spøk som fant veien til hitlistene (som f.eks. Bobby Brown Goes Down). Han kunne rappe før noen visste hva det var. Han spilte jazz, klassisk, hardrock. Han var inspirert av alt fra Stravinsky til R&B. Mye av katalogen hans er nokså lite tilgjengelig, det er musikk som krever noe av lytteren.

I tillegg var han en kompromissløs forkjemper for ytringsfriheten, som den gang (på 80–tallet) var under press fra konservative krefter. Han var svært populær i Øst-Europa, og ble mottatt som en folkehelt da han besøkte Tsjekkoslovakia på invitasjon fra den nyvalgte president Václav Havel i 1991.

Zappa var også svært populær i Norge på 80–tallet. Det ryktes at han var så imponert over Jahn Teigens stemme at han inviterte ham med på turné. Men Teigen var opptatt med andre planer (med Prima Vera) og måtte takke nei. Teigen har forøvrig avvist disse ryktene som oppspinn, men det er morsomt at ryktet i det hele tatt oppsto.

Zappa var musikernes musiker, dypt respektert. Han samlet rundt seg musikere på absolutt øverste hylle, som f.eks. gitaristen Steve Vai og trommeslageren Terry Bozzio. Zappa fikk fire barn med de noe spesielle navnene Dweezil, Moon Unit, Ahmed og Diva Muffin.

Det er tilnærmet umulig å plukke ut én låt fra hans i alt 60 album. Det må bli etter dagsform og humør, samtidig som jeg ønsker noe som ikke er av det aller særeste. Jeg velger et konsertopptak hvor en ung Steve Vai deltar på skriking og gitar, i en massiv fremføring av klassikeren The Torture Never Stops.

 

  • 21
  •  
  •