Credit: NTB scanpix Fotograf: Frank May
Del saken
  • 16
  •  
  •  

Mennesket er et dyr. Vi har mange felles trekk med dyr. For eksempel fremviser vi de samme trekkene som dyr når det gjelder forelskelse. Forelskelse er menneskelig og universal; en ser det i alle samfunn og kulturer. Forelskelsen kjennetegnes ved spesifikke følelser, kognitive (tankemessige) prosesser og atferd.

Når en er forelsket, opplever en økt energi og fokusert oppmerksomhet, spesielt på den utkåredes fortreffelige sider og egenskaper. Samværet med den en er forelsket i blir tvangsmessig og en utvikler felles gester eller tegn med betydning kun for paret. I samværet blir en også mer påpassende i sin atferd og vil eie den utkårede med hud og hår. Motivasjon til å vinne en foretrukket partner, samt oppstemthet (eufori) og svingende følelser er sterkt tilstede. En bruker mye tid til å tenke på den utkårede, et grunnleggende kjennetegn på personer som er forelsket. Samtidig blir man mindre interessert i vanlige aktiviteter i dagliglivet.

Forelskelse kjennetegnes ved veletablerte biologiske prosesser som har innlysende og viktige konsekvenser fra et biologisk perspektiv. Man antar at forelskelse reguleres av flere nevrale nettverk og nevrotransmittere; kjemiske stoffer som overbringer et signal fra en nervecelle til en annen, men også andre kjemiske stoffer (peptider som oxytocin) og hormoner. Personer som er intenst forelsket viser økt aktivering i områder som er forbundet med velvære, generell aktivering (arousal), fokusert oppmerksomhet, samt motivasjon til å forfølge og søke belønning (dopaminerge nettverk).

Områdene i nettverkene som ligger på høyre side i hjernen aktiveres av ansikter som personen gjerne vil se mer av. Høyre side belønner også oppdagelse og forventning, målsettinger og integrering av informasjon som skal til for å forberede handling, eller – mer det intense fokus på et spesifikt individ; et av de grunnleggende kjennetegnene ved forelskelse. Områdene i nettverkene på venstre side av hjernen er mer rettet inn mot det attraktive ved ansiktet. Oxytocin er kjent som tilknytningshormonet og spiller en stor rolle i det å knytte sosiale signaler til kognisjon, atferd og belønning. Samspillet mellom dopamin og oxytocin fører også til nedsatt funksjon i alarmsystemet, slik at forelskelsen fører til fryktløshet.

Man kan kanskje hevde, sier noen, at de som er forelsket lider av en moderat form for tvangslidelse (OCD, obsessive compulsive disorder), eller at de i alle fall har en personlighet som går i den retningen, og kanskje en familiehistorie som tilsier en slik atferd. Noen vil også si at forelskelse er en psykose. Det hevdes at noen trekk ved forelskelse som kognitiv forvrengning av kvalitetene ved den som elskes, eufori, økt energi, emosjonell avhengighet og behovet for samvær med den utkårede, ligner noen av de symptomene som ses ved psykiatriske tilstander, for eksempel den maniske fasen i bipolar lidelse og avhengighetstilstander.

Disse tilstandene er assosiert med økte dopamin- og oxytocinnivåer og lave nivåer av serotonin. Dermed kan det hevdes at forelskelse er risikabelt å innlate seg på for sårbare mennesker, og at man kan forvente symptomer på psykiatriske lidelser, samt mindre kontrollerte og mer impulsive handlinger.

Forelskelsen, følelsene, tankene og atferden som følger med, har et formål. Formålet er å knytte sterke og varige bånd til personen, skape tilknytning. Tilknytningen er nødvendig for at paret skal kunne ta seg av avkommet i fellesskap. Menneskebarnet trenger mange år med omsorg av foreldrene, i motsetning til mange dyrs behov. Men siden den endrete mentale sinnstilstanden en opplever ved forelskelse synes å ha et presist tidsforløp, regner en med at forelskelsen varer mellom 18 måneder og 3 år.

Ethvert menneske har sin personlige stil når det søker å forme de sterke og varige båndene i tilknytning. Sikker tilknytning i voksen alder er kjennetegnet ved en forventet tilstedeværelse og ansvarstaking av den andre, at en takler og tolererer negative følelser og føler seg avslappet i intime situasjoner. Usikker tilknytning kan ha sin årsak i dårlig omsorg i barndommen. Omsorgspersonen kan ha vært invaderende, truende, det kan være omsorgssvikt, neglisjering, uforsiktighet og mishandling.

«Stalking» antas å være et resultat av usikker og angstfylt tilknytning som følge av at en er blitt forlatt av sine foreldre, eller blitt utsatt for omsorgssvikt eller neglisjering av dem. Stalking kan deles inn i to typer atferd. For det første forfølgelse av en person som en tidligere ha hatt et forhold til, men som en er blitt forlatt av. Den andre typen stalking er en vedvarende plaging og forfølging av en person som stalkeren er betatt av, men der det ikke finnes noen gjensidig interesse.

Stalkeren beskrives som en person som har unormale begrep om emosjonelle relasjoner, ofte er tenkningen kjennetegnet av tvang som fører til gjentatte atferdsmessige eller emosjonelle komponenter i tenkningen. Dette i sin tur fører til tap av kontroll over egne handlinger, samt rasende og aggressive reaksjoner uten innsikt i konsekvenser av egen atferd.

Stalking har som forelskelse en rekke trekk som er kognitiv-affektive eller nevrobiologiske. Tenkningen til stalkeren er umoden og preget av magi. Den opprettholdes av en forvrengt tro på å være i stand til å endre offerets følelser ved å benytte mobbende atferd. Tenkningen kjennetegnes av paradokser og motsetninger, en overlappende idealisering og devaluering av offeret, et motstridende ønske om både frihet og absolutt kontroll over offeret. Atferden kan vise seg som utsagn, skriftlige eller muntlige, om bunnløs kjærlighet ispedd sinne og aggresjon. De overdrevne tankene om og idealiseringen av offeret kan minne om tidlige stadier av forelskelse.

Stalking er også blitt beskrevet som en form for avhengighet i likhet med forelskelse, begge tilstandene består i trekk som toleranse, avhengighet, sug etter mer, abstinenser og tilbakefall. I likhet med en person som er forelsket eller en substansavhengig person, er stalkeren alltid engstelig, hyperaktiv, har tvangspreget tanker om offeret, uavhengig av om følelsene blir gjengjeldt eller ikke, og uavhengig av konsekvenser.

Studier viser at forelskede personer har en aktivering av områder som primært er involvert i emosjoner (amygdala, det limbiske systemet, hypotalamus), samt en deaktivering av kortikale områder. Dette er også typisk for stalkeren, men de fremviser et abnormalt nivå aktivering/deaktivering; hyperaktivitet av dopaminerge nettverk og mer reduksjon av serotonerge nettverk.

Kilder

De Boer, A., Van Buel, E. M., & Ter Horst, G. J. (2012). Love is more than just a kiss: A neurobiological perspective on love and affection. Neuroscience, 201, 114-124.
Marazziti, D., & Stahl, S. M. (2018). Serotonine and love. Supporting evidence from a patient suffering from Obsessive-Compulsive Disorder. Journal of Clinical Psychopharmacology, 38, 1, 99-100.

Marazziti, D. Baroni, S., Giannaccini, G., Piccinni, A., Mucci, F., Catena-Del’Osso, Rutigliano, G., Massimetti, G., & Dell’Osso, L. (2017). Decreased lymphocyte dopamine transporter in romativ lioers. CNS Spectrums, 22, 290-294.

Marazziti, D., Falaschi, V., Lombardi, A., Mungai, F., & Dell’Osso, L. (2015). Stalking: a neurobiological perspective. Riv. Psichiatri, 50, 1, 12-18.

Marazziti, D. & Canale, D. (2004). Hormonal changes when falling in love. Psychoneuroendocrinology, 29, 931-936.

  • 16
  •  
  •