Skjermbilde YouTube.
Del saken
  •  
  •  
  •  

Den biografiske krigsfilmen fra 1970 om pansergeneralen George S. Patton har rukket å bli 50 år gammel. I sin tid fikk den ikke mindre enn syv Oscar, blant annet for beste film og beste mannlige hovedrolle.

På tross av en voksen alder er «Patton» fremdeles en film som er verdt et gjensyn. Det er noen vakre scener som viser hvordan man skal lage en film som åpenbart får hjertet til å banke, helt uten at en føler at det kan ligge en god dose amerikansk nasjonalisme bakom.

Filmen er biografisk, og det er ikke diktet opp noe, men historien har blitt «litt» dramatisert.

Handlingen begynner i Nord-Afrika i 1942

USA kom sent med i krigen, de ville egentlig ikke være med, men Japans angrep på Pearl Habor drev dem ut striden. Selv om de hadde en stor hær og mye utstyr, så hadde de ingen krigserfaring. Ilddåpen kom i Nord-Afrika og der møtte de Ørkenreven Rommel. Det ble et sviende nederlag. Motivasjonen og disiplinen endte på bunn, og de trengte en leder, en som kunne oppnå resultater. USA hadde bare en joker stokken og det var Georg Patton. Men den utnevnelsen satt langt inne, dessverre hadde de ikke noe valg.

I en jeep i rasende fart ankommer pansergeneralen med to revolvere i hylster og en ridepisk. Pattons mål var at soldatene skulle være mer redd han enn tyskerne. Det første han gjorde var å lese Rommels lærebok om panserkrig. Det gav resultater, og tyskerne endte på retretten.

Øverstkommanderende for de allierte styrkene på vestfronten general Dwight David «Ike» Eisenhower måtte balansere mellom to rivaler – pansergeneral Patton og den britiske generalen Bernard Montgomery. De begge var ærgjerrige og kjempet mest for egen suksess. Siden filmen handler om helten Patton så blir Montgomery fremstilt i et dårlig lys, og en kan lett sitte igjen med det inntrykket at britene var for det meste pratmakere.

Men Patton gikk over streken

Da han besøkte et sykehus for å hedre de sårede oppdaget han noen som ikke hadde fysiske skader, da ble han vill, slo med knyttneven og skrek at de var noen feiginger. Soldatene led visst nok av granatsjokk, og hendelsen endte opp i avisen. Da ble han fratatt kommandoen. Men så kom invasjonen i Frankrike og igjen trengte de pansergeneralen. Han rykket frem i stor fart og drev tyskerne vekk, men det gikk for fort og de trengte å sikre forsyningene. Patton ble satt på vent og Montgomery fikk ressursene. Dette ble «litt» mye for pansergeneralen og ham fikk et av sine utbrudd.

Patton blir historisk

Julen 1944 nærmer seg med stormskritt, og Tyskland ser ut til å ha tapt krigen, snøen laver ned og er i ferd med å skape en hvit jul. Soldatene har hjemlengsel og forsøker å lage en julestemning langt der borte fra familie og venner. Brått går tyskerne til motangrep, det er tunge tanks som knuser alt på sin vei. Eisenhower holder et krisemøte og forteller at hvis ikke angrepet blir stoppet så kan hele invasjonen på vestfronten mislykkes. Britene sier at de trenger mist tre uker på å reorganisere. Men pansergeneralen hadde lest boken til Ørkenreven, han hadde reservene klare og kom frem i tide.

Patton hadde like lite til overs for Sovjetunionen som nazityskland, da krigen var over ville han fortsette ferden til Moskva, og mente at det beste ville være å gjøre det nå som USA allerede hadde hæren på plass.

Men da døde pansergeneralen i en trafikkulykke.

  •  
  •  
  •