DNA betyr mye for våre menneskelige egenskaper. Men hvor mye? Illustrasjonsbilde. Pixabay/NeuPaddy
Del saken
  • 2
  •  
  •  

I studien av hvordan gener endres av miljø og livsstil, fokuserer epigenetikk på fosterets utvikling. Kvinnekroppen blir dermed kun en beholder – som man muligens kan påvirke, skriver Kjønnsforskning.no, som mener at forsiden til boka The Fetal Matrix  står som et godt eksempel.

Utgitt i 2004 er den blitt en klassiker i det nye forskningsfeltet epigenetikk, og for å illustrere forskningen har man valgt et bilde av et foster inne i en hodeløs og benløs kvinnes mage.

Epigenetikk handler om hvordan miljøet påvirker aktiviteten og funksjonen til genene våre. Genene forandrer seg ikke – det ville være en genmutasjon – men miljø og livsstil kan gjøre at noen gener skrus av eller på, og at genene leses på ulike måter av kroppen til ulike tider.

– Kvinnekroppen er det sentrale stedet der man ønsker å intervenere, på vegne av et foster som skal beskyttes mot uønsket epigenetisk påvirkning fra et dårlig «modermiljø», sier Sarah S. Richardson, førsteamanuensis i vitenskapshistorie og kjønnsstudier ved Harvard University.

Det er snakk om begynnende funn fra et ungt forskningsfelt. Men til tross for at de mest håndfaste bevisene for de epigenetiske effektene kommer fra dyreforsøk, så har forskere og media svært raskt oversatt resultatene til praktiske råd i kvinners hverdagsliv. Blivende mødre bør helst ikke være overvektige eller underernærte. De må ikke stresse hverken under svangerskapet, før eller etter. De må trene. De må unngå traumatiske hendelser. Før, under og etter. Og helst burde bestemor ha gjort det samme.

Etter at det store genforskningsprosjektet The Human Genome Project i 2003 annonserte at de nå hadde kartlagt alle gener, var det epigenetikkens tur til å bli det nye trendy forskningsfeltet, ifølge Richardson.

I 2004 kom Michael Meany og Moshe Szyfs studie som viste at jo mer rottemor slikket sine barn, jo mindre stresshormoner hadde barna da de vokste opp. Og motsatt: lite slikking, altså lite kjærlighet og opmerksomhet, mer stressede rottebarn. Studien ble raskt en klassiker og fikk mye oppmerksomhet.

«Why your DNA Isn’t Your Destiny» skrev Time Magazine på forsiden sin januar 2010. Det amerikanske magasinet oppsummerte epigenetikkens hype og hyllestgrunnlag: Vi er ikke bare født sånn, vi er også blitt sånn!

– Epigenetikk forstås som den ultimate forening av naturvitenskapen og samfunnsvitenskapen, sier Richardson.

Utsagn av typen «dette vil fullstendig forandre vår forståelse av verden» henger løst, fra både filosofer og biologer.

– Jeg avviser ikke epigenetikken, understreker Richardson.
– Men jeg har et kritisk blikk på et forskningsfelt som hittil har blitt møtt med hyllest.

Epigenetikk er et stort forskningsfelt som ikke bare handler om kvinnekropper og foster. Blant annet har forståelsen av og behandling av kreft vært et fokusområde.

Men koblingen mors påvirkning på fosteret står i en særstilling, mener Richardson. Studier av morseffekten har allerede oppnådd kanonisk status innen epigenetisk vitenskap.

– Forskere tror at utviklingen på fosterstadiet og etter fødsel gir grunnlaget for den epigenetiske programmeringen for resten av livet. Funnene gir dessuten håp om å løse store folkehelseproblemer som sykelig overvekt, diabetes og hjerte- og karsykdommer. Slikt tiltrekker seg raskt interesse og penger, sier Richardson.

I en omtale av boka The Fetal Matrix skrevThe New Scientist:

– Nye oppdagelser viser at de viktigste interaksjonene som bestemmer vår skjebne skjer før fødselen (…) Forfatterne er overbevisende og deres funn er relevante for helsepolitikk overalt.

  • 2
  •  
  •