Illustrasjonsbilde. Pixabay.

Kari: Tilfeldigheter gjorde at jeg ble kjent med Angelica. Gjennom vårt vennskap har jeg lært mye om samfunnets skyggeside. Historiene hun forteller meg gjør meg trist og rasende. Trist og rasende fordi den viser et feigt samfunn som ikke er i stand til å beskytte barn som trenger det. Angelica viste meg hvordan virkeligheten kan se ut, for hun er en av dem som ikke fikk vokse opp med trygghet og kjærlighet. Vet det norske folk i det hele tatt at det finnes barn i vårt eget land som vokser opp under slike forhold?

Angelica: Jeg kom til Norge som 4-åring fra krigen i midtøsten. Endelig fri tenkte jeg.
Men mitt nye liv i Norge handlet igjen om å overleve. Jeg var underernært, ble slått, misbrukt og torturert. Dagene var en evig kamp. Omsorg, trygghet og stabilitet fantes ikke.
Jeg var et ødelagt barn som ble stadig mer ødelagt og som distanserte seg fra omverden for å holde ut. Holde ut all smerten og frykten. Venner hadde jeg ikke. Påtvunget hijab på skolen gjorde at heller ikke skolen ble et godt sted å være. Mobbing opplevde jeg både på skole og hjemme.

Jeg hadde ingen måte å utvikle meg på, som fange av voksne mennesker, av psykopater og overgripere. Fri fra krigen, men fortsatt ikke fri.
Husker godt da politiet hentet min stefar, jeg var 11 år og jeg ble sendt på barnehjem. Da begynte mitt liv som ”pakkepost”. I løpet av 11 år ble jeg flyttet på 16 ganger. Det var så utrolig slitsomt. Nye regler, nye mennesker, nye rutiner. De nye menneskene vet lite om meg og jeg måtte om igjen og om igjen fortelle min historie. Historier som de ansatte sa de ikke hadde kompetanse til å forholde seg til. Fri fra overgrepene gjort i Allahs navn, men fortsatt ikke fri.

Det ble 11 år med rus og store psykiske plager. Post traumatisk stresslidelse, flashbacks og gjenopplevelser som hindret livskvalitet. Jeg trengte stabilitet, trygghet og kjærlighet. Det hadde jeg aldri hatt, og jeg orket rett og slett ikke lenger å leve.

Kari: For snart 7 år siden, møtte jeg Angelica for første gang, da TV2 skulle lage en større sak om henne. Som politiker ble jeg intervjuet om saken. Jeg så en ung jente med store, nydelige brune øyne, fylt med sorg og motløshet. Jeg spurte henne om hun ikke ønsket å leve. Da svarte hun at hun ønsket å leve, men at hun ikke orket. Jeg sa at det var mulig å starte på nytt, få et bedre liv og realisere noen drømmer. Siden hun hadde brutt all kontakt med familien og barnevernet hadde takket for seg, hadde hun ingen å henvende seg til. Jeg vet ikke hva jeg tenkte, men tanken på en ung dame, helt alene i hele verden, ble sterk kost for meg, og jeg tilbød henne min støtte og mitt vennskap. Jeg fortalte henne at det var hun som måtte gjøre jobben og at det ville bli tøft og vanskelig, men at jeg ville gå sammen med henne hele veien, om hun ville gi det en sjanse.

Angelica: Jeg var skeptisk. Hvem var denne damen? Sikkert helt lik de fleste andre, som sier de vil hjelpe, men som stadig svikter eller blir borte. Jeg sa jeg skulle tenke på det. Og det gjorde jeg. Jeg tok kontakt på SMS og Facebook. Prøvde å bli kjent med henne og bestemte meg for å gi henne og meg selv et siste forsøk. Først inn i rusbehandling. Deretter behandling for traumer, de seksuelle overgrepene og mye annet. Bolig, nye venner og noe å fylle hverdagen med. Det var mye motgang, harde tak og fortvilelse. Men jeg holdt ut, hele tiden med Kari som støttespiller. Hun var et helt vanlig menneske som brydde seg om meg, uten at det var gjort vedtak og uten at hun fikk betalt. Jeg var utålmodig og rastløs, men Kari sa, et skritt av gangen. Sakte men sikkert ble livet bedre og tryggere. Og jeg fant ut at det tross alt var mange som ønsket meg vel og som var villig til å stille opp for meg. Som et puslespill som blir helt, når alle brikkene er på plass.

Kari: Angelica og jeg diskuterte, filosoferte, gråt og lo om hverandre. Jeg besøkte henne der hun var til behandling og inviterte henne hjem når hun hadde permisjon. Jeg deltok på ansvarsgruppemøter hos Nav og lærte henne å svømme i sommerferien på hytta. Vi kom stadig tettere på hverandre og i dag har vi en dyp og nær relasjon som ikke lenger handler om at jeg skal være støttespiller. I dag står hun trygt på egne ben og vårt vennskap handler nettopp om det. Vennskap.

Angelica: Verdens beste land og bo i, kaller vi Norge. Hvordan kan et slikt land lukke øynene for ukultur som mange innvandrere tar med seg når de flytter til Norge. Hvorfor lar vi små barn vokse opp med sosial kontroll og overgrep? Jeg ser ikke på meg selv som x-muslim. Noen andre forsøkte å tvinge det på meg. Selv har jeg aldri tatt noen del i dette. Jeg har nå skapt meg mitt eget liv. Jeg jobber som erfaringskonsulent i barnevernet, skriver for tiden på en bok, har fått gitt ut min egen sang «Løvetann». I dag nyter jeg livet sammen med samboeren min og en stor omgangskrets. Jeg er endelig fri.

Angelica Kjos, Forfatter, artist og erfaringskonsulent
Kari Kjønaas Kjos, Stortingsrepresentant for FrP