En hensynsløs «helt»

Det starter med et smell, i det et småfly dundrer i et isflak og lander i Ishavet utenfor Bjørnøya. Ombord i flyet er Amundsen som er på ferd for å finne igjen den savnede italienske eventyreren Umberto Nobile. Det er juni 1928, og dette skal også bli Roald Amundsens siste ekspedisjon. Senere forsvinner han sporløst i isødet.

Regissør Espen Sandberg liker å lage biografiske filmer om norske helter, og fikk pene suksesser med både Max Manus (2008) og Kon-Tiki (2012).  Jeg er blant dem som ikke er overbegeistret for Max Manus og synes at filmskaperne tok seg for mange friheter i den.  Heldigvis har portrettet av tidenes største polarforsker blitt langt mer nyansert og interessant. Roald Amundsen (1872-1928) var kompleks, ofte hensynsløs og villig til å ofre andre i jaget mot sine egne mål. I en snøstorm på Sydpolen setter eksempelvis Amundsens andres liv i fare. Kanskje var det også slike evner som skulle til for at han klarte å plante det norske flagget på klodens sydligste punkt 14. desember 1911. Samtidig kunne han ha hjertelag og adopterte bl.a. to eskimobarn fra Øst-Sibir. Noe som også vises i handlingen.

Rammen for fortellingen er hans storebror Leon (Rubeck) sin samtale med Bess (Waterson) om polarforskerens i hans villa på Svartskog. Mens polarhelten selv er savnet i Ishavet snakker de om hver sine vidt forskjellige relasjoner til polarhelten. Leon er forarget på broren for hans kynisme og uansvarlighet, mens Bess kanskje har et poeng når hun påpeker at Leon kjente Roald en gang i tiden, men ikke den han er i dag.

Kappløpet mot den britiske rivalen Robert Falcon Scott (1868-1912) om å bli den første til å sette sin fot på Sydpolen, utgjør bare cirka en tredjedel av handlingen. Manusforfatter Ravn Laneskog vil visst ha med mest mulig om Amundsen, det kan bli i meste laget, men man sitter i alle fall igjen med et kompleks bilde av en eventyrer og polarforsker og skjørtejeger, som ofte var tiltrukket av gifte kvinner. Senere i livet blir også Amundsen bitter. Noen gode poeng har han, som når han påpeker at britene har gjort Scott til en martyr selv om han bare ble nummer to, og engelskmennene viste ikke han den respekt han fortjente som polarforsker, men tvert imot var de nedlatende mot han.

Det visuelle aspektet i filmen er i særklasse til å være norsk film, og Sandbergs kamerabevegelser er ofte dynamiske, som når det norske flagg plantes på Sydpolen eller når luftskipet Norge svever over Nordpolen. La oss heller ikke glemme et dramatisk isbjørnangrep som kanskje ikke er like stilig som i The Revenant (2015), men bra nok til å være norsk film.