The Doors suste ut av startblokkene i 1967, og gikk fra å være totalt ukjente til verdensstjerner i løpet av den tiden det tar å spille "Light My Fire". Gruppen hadde nok materiale til to LP'er det året. Strange Days" er den andre og kom i september 1967. Foto: Yan Calmeyer Friis' samling
Del saken
  •  
  •  
  •  

Musikken er din eneste venn

The Doors’ første album, enkelt og greit kalt «The Doors» (1967), regnes som en av rockens sterkeste debuter. LP’n ga dem en verdenshit med «Light My Fire» og skremte vettet av foreldregenerasjonen med nesten 12 minutter lange «The End», egentlig et halvt sunget, halvt resitert dikt som inneholder et brutalt modernisert fragment fra Sofokles’ stykke om Kong Ødipus. Kong Ødipus drepte sin far uten å vite at han var det, og han giftet seg med sin mor og fikk barn med henne uten å vite at hun var det. I Jim Morrisons mørke, freudianske versjon vet fragmentets hovedperson, «the killer», utmerket godt hva han gjør når han myrder sin far og voldtar sin mor, det siste legges ikke ut i klartekst, men det uartikulerte smertebrølet som stiger ut av det svevende, dempede kompet etterlater ingen tvil om hva som skjer, og så tar låten fyr.

Debut-albumet «The Doors» skremte vettet av foreldregenerasjonen. Denne gjengen ville dem ikke noe godt. Særlig ikke i låten «The End». Illustrasjon: Elektra

Innspillingen fikk ny og ladet aktualitet da den ble brukt som lydspor i åpningsscenen av Francis Ford Coppolas Vietnam-film «Apocalypse Now» (1979).

(Kuriosa: Sofokles skrev også et stykke om en datter som er forelsket i sin far, stykket heter «Elektra», akkurat som plateselskapet til The Doors.)

«The End» fikk ny aktualitet som inngangsmusikken til den episke Vietnam-filmen «Apocalypse Now» (1979). (Kinoplakat)

Nok om det. «The Doors» ga gruppen en flying start. Konserter, TV-jobber, avisoverskrifter, skandaler, hits. Rebellimagen kledde dem og fikk Rolling Stones til å fremstå som ufarlige rampegutter. Journalistene var redde for Jim Morrison. Mick Jagger hilste i hånden og snakket pent. Jim Morrison skulte, mumlet for seg selv og så ut som om han var moden for eksorsisme.

Åtte måneder etter debutalbumet kom oppfølgeren «Strange Days» (1967). Bandet hadde store forventninger til platen, men den greide ikke å matche debutens vanvittige salgstall. Den manglet også en hitlåt av samme kaliber som «Light My Fire». Det betyr imidlertid ikke at det er et svakere album. Innholdsmessig og stilmessig er de to platene ganske like, ikke så overraskende da «Strange Days» består av materialet de hadde til overs fra innspillingene av debutalbumet.

Forskjellen går mer på lyd og fremføring: Bedre studioteknologi, mer tid i studio, større trygghet og ikke minst gjennomgående bruk av en ekte bassist fremfor Manzareks orgelbass (på debuten bruker de bare bassist på fem av låtene). Resultatet er et mer elegant flytende album med fyldigere «sound». Flere låter har også et lett psykedelisk overtrekk, men uten at det på noen måte stjeler oppmerksomheten.

Coverfotoet av en gjeng gategjøglere kunne vært en scene i en Fellini-film. Det virker gjennomtenkt, men er en nødløsning. For første og eneste gang nektet Jim Morrison å låne ansiktet sitt til et Doors-cover. Så ble det slik. Men de lurte ham, for på veggen bak gjøglerne henger Doors’ konsertposter. Motivet er fascinerende nesten-surrealistisk, som å være en fremmed i en drøm. Uvirkeligheten rimer godt med albumets tittel og de to sangene som spiller på den: «People Are Strange» og «Strange Days».

«Love Me Two Times» den ene av to singler fra «Strange Days». Baksiden, «Moonlight Mile», en sang om å drukne, hadde Jim Morrison teksten til da han traff keyboardist Ray Manzarek første gang i 1965. Illustrasjon: Metronome

Av de ti låtene er minst halvparten i hvert fall tilsynelatende av den lettere sorten, nærmest pop-pastiller. Fremragende spilt og bygget rundt umiddelbare, iørefallende melodier. Man kan mistenke gruppen for å ha holdt dem unna debut-LP’en for ikke å svekke det truende helhetsinntrykket. De passer til gjengjeld utmerket inn på «Strange Days» hvor atmosfæren er mer uformell, tidvis nesten lettbent, og hvor det brede og dype lydbildet innbyr til drømmetilstandene som gruppens forfinede – på grensen til lekre – fremføring og arrangementer legger opp til. De jobber mye med klangfarver, ekkoeffektene rundt bl.a. en slidegitar-løkke her og noen dryppende keyboardtoner der styrker drømmefølelsen

Dessuten er det alltid tekstene. Alminnelighet var ikke The Doors’ greie. «Unhappy Girl», to minutters velspilt, melankolsk sjarm, byr bl.a. på tekstlinjene: “Unhappy girl fly fast away/Don’t miss your chance to swim in mystery/You are dying in a prison of your own devise”. Lekre “My Eyes Have Seen You” byr både på spenningsskapende dialog mellom piano og gitar pluss strofer som “Eyes have seen you let them photograph your soul/Memorize your alleys on an endless roll”. Og poetisk trolldom i den kule bossa-poplåten «I Can’t See Your Face In My Mind»:

Insanity’s horse adorns the sky

Can’t seem to find the right lie

Carnival dogs, consume the lines

Can’t see your face in my mind

 

Og en vakkervond avrunding med:

Don’t you cry, baby, please don’t cry

I won’t need your picture until we say goodbye

 

“Moonlight Mile”, sangen Jim Morrison resiterte for Manzarek da de møttes for første gang på Venice Beach i 1965, avslutter LP’ens første side. Den begynner som en forlokkende invitt til et romantisk nattbad, det drypper vann av musikkens idylliske svømmetak, og månestrålene danser på vannflaten. Plutselig drar Morrison deg under og et skudd destillert angst skyter ut i årene. Det er ikke en sang om å leve, det er en sang om å dø.

Baby gonna drown tonight

Goin’ down, down, down

 

Fine låter alle sammen. Også «You’re Lost Little Girl» og den erotiske, lett funky «Love Me Two Times» som har Vietnamkrigen mellom linjene. Men albumets sentrale kutt er de to «Strange»-låtene, «Horse Latitudes» og «When The Music’s Over». Uten dem ville «Strange Days» brukt gebiss.

Tittelkuttet er deilig psykedelia light. En eventyrskog av ekkobelagte, skjelvende gitar- og keyboard-detaljer over buktende bassganger. Versene fører to ganger ut i et effektivt rykk av en bro, fri for tekst, som rister låten våken. Snedig. Musikken passer de vakre, men også gufne tekstbildene perfekt:

Strange days have found us

And through their strange hours we linger alone

Bodies confused, memories misused

As we run from the day to a strange night of stone

«People Are Strange», et av albumets nøkkelkutt, var en solid TOP 20-slager i USA. Den er veldig iørefallende, men med en snedig tekst som definitvt er mer skummel enn søt. Illustrasjon: Elektra

“People Are Strange” er en kort singalong ditty med plass til både en gitar- og en keyboardsolo. Ordentlig hyggelig virker den, hadde det ikke vært for den urovekkende teksten om fremmedgjorthet, depresjoner og angst:

People are strange when you’re a stranger

Faces look ugly when you’re alone

Women seem wicked when you’re unwanted

Streets are uneven when you’re down

 

Enda lenger ned i mørket trekker “Horse Latitudes” deg. Det er ikke en sang, men et dikt, resitert med stigende fortvilelse og stemmevolum over en like stigende kakofoni av lyder fremført av bandet.

Teksten er inspirert av et maleri Morrison hadde sett, en skute er i stormtrøbbel, den ligger for tungt i vannet, de må hive hestene over bord. Morrison kommer de paniske dyrenes dødskamp så nær at du formelig ser deres utspilte nesebor gjennom skumvirvlene:

And the first animal is jettisoned

Legs furiously pumping

Their stiff green gallop

And heads bob up

Poise, delicate, pause, consent

In mute nostril agony

Carefully refined and sealed over

 

Det er et rystende innslag, og at det kommer som en slags fortale til før nevnte «Moonlight Drive», gjør ikke effekten av den låten mindre surrealistisk.

Albumets absolutte høydepunkt er også dets finale, den snaut 11 minutter lange «When The Music’s Over». Avspilt på 11 på utallige fester i slutten av 60 og begynnelsen av 70-årene. Tekstmessig er den muligens ikke på høyde med «The End», men til gjengjeld er den en ordentlig sang med sterk melodi, et kraftfullt gjennomgangstema og et ensemblespill som eksploderer ut i rommet. Låten er spikret i et gyngende basstema som Manzarek både understøtter og broderer rundt. Krieger leker også rundt temaet, men det er sololøpene hans som drar låten til himmels.

Midtveis lar bandet seg falle ned i en dunkel nesten-stillhet hvor Jim Morrison resiterer den delen av teksten som er skrevet som dikt og ikke sang, bassen og Kriegers gitar er på hviskenivå, Densmore, derimot, kommenterer Morrisons ord gjennom brå, eksplosive utbrudd på slagverket. Det er en fire minutters reise midt i låten, et stykke advarende miljøbevissthet som lå langt forut for sin tid:

What have they done to the earth?

What have they done to our fair sister?

Ravaged and plundered and ripped her and bit her

Stuck her with knives in the side of the dawn

And tied her with fences and dragged her down

I hear a very gentle sound

With your ear down to the ground

 

og som kulminerer i det voldsomme utbruddet:

 

We want the world and we want it

We want the world and we want it now

Now, now

 

Etterfulgt av total stillhet.

Hvorpå bandet velter inn igjen, ruset på det som gjenstår, musikken eser ut i en regelrett orgasme, Kriegers gitar er overtent og setter fyr på alt den berører mens Morrison tømmer lungene:

Persian night, babe!

See the light, babe!

Save us! Jesus! Save us!

 

Før de omsider roer det ned og tar oss tilbake til utgangspunktet:

When the music’s over
When the music’s over
When the music’s over
Turn out the lights
Turn out the lights
Turn out the lights

For the music is your special friend
Dance on fire as it intends
Music is your only friend
Until the end
Until the end
Until the end

«When The Music’s Over» er like formidabel i dag som den var da. Om noen skulle hevde at The Doors er oppskrytt, gi dem den å suge på.

«Strange Days» er et bemerkelsesverdig og rikt album. Min absolutte Doors-favoritt. Jeg blir aldri lei av å spille det.

Jim Morrison nektet for første og eneste gang å la seg avbilde på LP-coveret. Plateselskapet Elektra lurte ham ved å klistre gruppens konsertplakat opp på veggen. Illustrasjon: Yan Calmeyer Friis’ samling

 

  •  
  •  
  •