Maud Angelica Behn satt fokus på psykisk helse i sin tale under hennes fars begravelse. Det er bra, men det er ikke nok. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
Del saken
  •  
  •  
  •  

Denne julen har landet vårt på nytt fått et felles fokus. Ari Behn, mannen som vi har rynka på nesen over.

Han vi fleipa om «å ikke legge beina «Behn» på bordet». Vi har ment at han ble kjent som forfatter på grunn av sitt ekteskap, ikke sitt forfatterskap. For han ble livet så mørkt at det var ikke til å holde ut.

Vi er mange som har tenkt, som har fleipa og hatt meninger. Jeg er en av dem.

Men igjen har livet lært meg ei lekse. Jeg kan bli enda rausere, lytte mer, lese mer – og se mennesket enda mer bak masken.

Maud Angelica har med sin sterke tale satt psykisk helse enda mer i fokus. Men skal det bare bli sterke ord fra ei ufattelig sterk jente i stor sorg? Skal pappaen til de tre jentene sitt ønske om å avslutte livet sitt bare bli enda en del av statistikken?

Eller er dette det som får Norge til å snu når det gjelder psykisk helse og måten mennesker med ulike lidelser blir hjulpet på – i alle ledd?

Skrekkhistorier

Jeg kunne skrevet om mine egne erfaringer, men det lar jeg ligge. Jeg er tross alt så heldig at nå klarer jeg å stå i jobben min, har et hjem jeg elsker og mennesker rundt meg som er glad i meg slik jeg er.

Men jeg bryr meg om mennesker rundt meg. Og på privaten har jeg fått erfare at alle skrekkhistoriene fra behandlingssystemet vårt innen psykiatri stemmer. Det betyr ikke at alt har sviktet. Nylig leste jeg i lokale medier om et menneske som var så heldig å ha familie som kunne hjelpe vedkommende vekk fra psykiatrien i hjemfylket og over til et annet fylke. Dette reddet kanskje livet til
vedkommende.

Selv sitter jeg i timevis og samtaler i telefonen med et ungt menneske som er ut og inn av sykehuset på grunn av sine lidelser. Overlegene på to ulike avdelinger krangler om hvem som har satt riktig diagnose mens vedkommende blir dopet ned på medisin fra begge leger.

Ingen av dem kan komme med et opplegg som kan hjelpe dette unge menneske tilbake til livet. Et opplegg med omsorg, kjærlighet og forståelse, i tillegg til et støttende opplegg rundt fysisk fostring og riktig ernæring for en kropp som er helt ute å kjøre. For ernæring og fysisk aktivitet er ikke legene sitt fagfelt, og de
tjener ikke penger på å skrive ut grønne resepter.

Kommunene

Så har vi fått et system der kommunene skal ta ansvar for sine egne innbyggere – også de som er så psykisk syke at de ikke klarer seg selv. Da er tilbudet en kommunal leilighet, et oppfølgingsteam der det blir satt inn unge personer som er flinke i sitt fag – men psykiatri er ikke faget til en ung helsearbeider eller barn- og ungdomsarbeider.

Mange kommuner klarer ikke å skaffe fagfolk med den nødvendige kompetansen. Dette fører ofte til et høyt konfliktnivå mellom den som trenger tiltak, deres pårørende og de som skal utføre tiltaket.

Mange unge mennesker har gått i denne tunnelen i mange år, og de blir sykere og sykere. Når de ber om hjelp til å komme seg videre i livet, da slår kommunens økonomi og stolthet inn.

Min unge kjenning fant et opplegg i Trøndelag der de har nettopp tett oppfølging, forståelse, kjærlighet, fysisk fostring og ernæring som en del av behandlingen. Ungdommen tok selv kontakt og fikk beskjed om at det var fult mulig å få til et godt opplegg der. Ungdommen tok selv kontakt med rådmannen i hjemkommunen
for å be om å få utredet om dette kunne være en vei å gå.

Men nei, en blid og hyggelig rådmann svarte at det ikke er noe ønske om å sende unge mennesker ut av kommunen. Dessuten var et slikt opplegg en «institusjon» – ville vedkommende virkelig  inn på en «institusjon»? Neida, nå
skulle det bli satt i gang gode tiltak i hjemkommunen.

Ingenting skjer

Men situasjonen har ikke endret seg. Det unge livet sitter fortsatt i et «venterom» der dette mennesket opplever mange av de kommunalt ansatte han møter på som mennesker som ikke bryr seg.

Tenk deg å være aleine i livet,  psykisk syk og plassert i ei kommunal leilighet. Ansatte i noe de kaller «oppfølging-teamet» kommer innom med medisin 1-2 ganger per dag. De ser at leiligheten er i kaos og at det er julaften. Men ingen gjør noe. Du skal jo klare deg selv.

Men du er syk, syk i sjela di. Du er dopet av antidepressiva. Du sliter med å holde orden. Men det er laget et system og noen regler som sier at DU SKAL KLARE DETTE SELV! Det har også overlegene på sykehuset sagt. Så da får du feire julen ensom og aleine i en rotete leilighet der det ikke ble noe julemat, juletre, pakker
og kos.

Vi kan ikke anklage de ansatte i oppfølgingsteamene. De har det akkurat som i resten av den ambulerende helsetjenesten i kommunene altfor travelt. De har ikke tid å være menneske – medmenneske.

Vi har nettopp sett folk i findressen stå frem på tv med stjerner i øynene og fortelle hvor stort overskudd oljefondet har gitt oss. Det vokser inn i himmelen mens innbyggerne som sliter i landet vårt forgår. De gir opp. De tar livet sitt.

Det kunne vært skrevet så mye mer – fortalt så mange håpløse episoder. Om personer som blir skrevet ut av sykehuset mot sin vilje, for så å havne inne der igjen etter få timer, personen måtte bare via legevakta først siden overlegen og teamet hadde bestemt at personen skulle ut.

Man kunne skrevet om tårer, om håpløshet, om overdoser som kunne gått galt. Om slitne familier og venner. Altfor mange harerfart slike situasjoner.

Nå vil vi ikke høre flere fine ord

Nå forventer vi et jordskjelv innen psykiatrien der menneskene som trenger behandling blir satt ifokus.

Nå bør det som fungerer godt bli sett nøye på og gjort til etterfølgelse der det ikke fungerer. Og med å fungere tenker jeg ikke i forhold til et håpløst lovverk som offentlig forvaltning er eksperter på å sno seg rundt, men det som får mennesker friskere og gir dem en bedre livskvalitet.

Nå må målene bli å hjelpe mennesker til å bli friske helt uavhengig av kommuneøkonomien.

En psykolog-tjeneste i hver kommune er kun en dråpe i havet. Det er mangel på psykologer i landet vårt, og da vet vi at distriktene er de som blir stående uten dette tilbudet.

Her må det større om mer omfattende og mer menneskelige grep til. Og rydd opp i den altfor omfattende medikamentbruken.

Takk til deg som har orka å lese hele innlegget mitt. Del det gjerne om du synes det er verd det.

  •  
  •  
  •