Team Antonsen fikk prisen for beste humorprogram under Gullruteni 2004. I dag ville de kanskje blitt anklaget for hatytringer? Foto: Marit Hommedal / SCANPIX .
Del saken
  • 259
  •  
  •  

Humor spiller en viktig rolle i samfunnet. Det handler ikke bare om å underholde. Historisk sett var hoffnarren den eneste som kunne gjøre narr av den allmektige kongen. Tradisjoner som karneval snudde opp ned på samfunnet. Humor fungerte som en sikkerhetsventil.

Humor er den underlegnes mulighet til å overvinne overmakten, om enn bare for en dag. Eller – slik var det for kort tid siden. Nå møter humoren nye utfordringer.

Krenkelseshysteriet og identitetspolitikken ved universitetene har ført til at en rekke komikere som Bill Maher har sluttet å opptre på campus. Alt som ligner på en generalisering blir sett på som en fornærmelse. Men hele nøkkelen til komikk er jo nettopp generaliseringer og overdrivelser.

I en artikkel i Quilette skriver Konstantin Kisin:

– Det er med bekymring man ser at de stadig mektigere sosiale mediakanonene, som håndteres av «Social Justice» forkjempere på venstresiden, nå rettes mot komikere (…) Med tanke på hvor latterliggjort disse studentene blir, og hvor stor støtte komikere får i slike saker, ville man tro at disse ideologiske studentene kanskje ville bruke juleferien til å tenke seg om.

Men neida, allerede 1. januar brøt krenkelseshysteriet fram igjen. Et opptak av Louis CK som vitset om kjønnspronomen og overlevende etter skoleskytingen på Parkland College fikk den krenkete mafiaen ut av juledvalen:

Samme dag måtte Netflix trekke tilbake en episode av Patriot Act with Hasan Minhaj for en vits om drapet på Jamal Kashoggi:

– De forsøkte seg på så mange forklaringer at det eneste de ikke har påstått er at Kashoggi døde etter en ulykke når han drev fjellklatring uten sikring.

Kisin spør: – Hva er problematisk med denne vitsen? Frykter man at marginaliserte grupper som den kongelige familien i Saudi-Arabia vil bli tvunget ut av sin «safe space?»

Den underliggende antagelsen er at «ord er vold». Nøyaktig samme antagelse ligger bak de utallige lovene mot hatytringer og hatkriminalitet. At en slik tankegang er en alvorlig trussel mot både humor, men også mot ytringsfriheten, plager selvsagt ikke disse porselensdukkene som kaller seg studenter.

Selv uskyldige Seinfeldt er for sterke saker for disse snøfnuggene. Særlig er det ufølsomme vitser om «suppenazi» og kjønnsnøytrale ekteskap som provoserer. For unge som er usikre på når de skal være fornærmet, har Angelica Florio vært behjelpelig med å lage en liste over 13 vitser fra Seinfeldt som er krenkende.

Før i tiden var det konservative krefter, gjerne religiøse, som ikke kunne tåle humor. Ayatollah Khomeini har uttalt at «det finnes ikke humor i islam».

I Rosens Navn av Umberto Eco bruker en av de fanatiske munkene bokstavelig talt bøker som inneholder vitser som drapsvåpen. Latter får mennesker til å ligne på aper, sier han.

Totalitære regimer har heller ikke vært særlig velvillig innstilt til humor, hverken historisk eller i dag. Ingen våget å fortelle vitser om Hitler eller Stalin. Ingen nordkoreanere våger vel heller å latterliggjøre Kim Jong-un.

I dag er det representanter for våre overbeskyttede, historisk priviligerte og akk så kunnskapsløse studenter som ledes ut i fordervelsen av en akademisk klasse som mildt sagt har opplevd bedre tider.

Fortell meg hvem du ikke kan vitse om, så skal jeg fortelle deg hvem som bestemmer, er det blitt sagt.

Å bli fornærmet er ikke et argument. En følelse er ikke et argument. Som dette kjente eksemplet fra humorens verden sier til den som erklærer seg krenket: So What?

 

 

  • 259
  •  
  •