TRONDHEIM 20160623. Marius Borg Høiby. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix
Del saken
  • 22
  •  
  •  

I 2001 fikk Norge endelig en kronprinsesse, vår kronprins Haakon hadde funnet en tilkommende, og bryllupet møtte alle våre forventninger om et kongelig stort bryllup.

Kronprinsesse Mette-Marit hadde omsider vunnet våre hjerter etter at en tids ryktespredning og tabloidene brant nesten opp av historier av mer eller mindre sann karakter, og vi husker vel alle hvordan hun vant våre hjerter når hun på direktesendt tv la alle baller for all tid døde, med den tårefulle talen hun holdt.

Hun ble akseptert da, hun ble omsider tatt inn i våre hjerter. Hun var en annerledes kronprinsesse, og hun og ikke minst, hennes lille sønn, Marius, trollbandt oss.

Ingen Europeiske kongehus hadde fra før en kronprinsesse med et barn fra før, og her måtte vi lede vei. både kongen og vi måtte tenke litt annerledes. Både Mette-Marit og den gang, lille Marius var kommet for å bli, og vi slapp dem inn, og vi tilga, gode og tilgivende nordmenn som vi er. I god norsk stil, så får alle en sjanse til, her hos oss.

Men gjorde vi egentlig det? Fordi når vi slapp inn henne, burde vi ikke egentlig også slippe inn ham? Marius sin posisjon for alle Europeiske kongehus er unik, og her hadde vi en sjanse til å vise hvor gode og rommelige nordmenn vi er, så hvorfor rommet de gode intensjonene bare henne, og ikke ham? Burde vi ikke også, tatt ham til oss?

Mediene i dag koker jevnlig over, over nyhetene om den litt ambivalente prinsen, som egentlig ikke er en prins. Hvorfor ble han egentlig ikke det? Fordi man må være født prins? Men moren hans er jo ikke født prinsesse, eller kronprinsesse for den del, så hvorfor kunne vi ikke sørget for han også?

Historiene som verserer i media i dag går stort sett ut på det samme. Den unge mannen forsøker også å finne sin vei, der han ikke har noen forbilder, ensom i sin posisjon som han er. Og vi dømmer. Vi dømmer og vi dømmer, vi som står utenfor og ikke aner hvordan det er å være prins men likevel ikke helt, han viser seg i media, men han vil ikke være der. han er medlem av kongefamilien men så er han likevel ikke det?

Det er jo ikke rart at den unge prinsen er ambivalent, når vi har vært så ambivalente mot ham, burde vi ikke bare ha gjort ham også til prins, fordi han er da virkelig elsket som en? Han er myteomspunnet som en, han er like kjekk som en, og han gjør alle de andre tingene som prinser gjør, han henger med vennene sine og har sommerferiene sine sammen med de andre i kongefamilien, som han er medlem i, men likevel ikke.

Jeg mener at en prinsetittel, om enn symbolsk en, ville vært på sin plass, så gode nordmenn som vi er, og om vi virkelig er så rommelige, så burde jo dette virkelig ikke vært et problem, jeg tror også den unge prinsen ville hatt lettere da, for å la skuldrene senke seg, og all denne ambivalensen ville tatt slutt. Kanskje han til og med kunne blitt en ressurs for det norske kongehus?

For vi er da gode nordmenn er vi ikke? Eller er vi i dette spørsmålet like splittet som den lille ambivalente prinsen?

  • 22
  •  
  •