deLillos anno 1990. F.v. Øystein Paasche, Lars Fredrik Beckstrøm og Lars Lillo-Stenberg. FOTO: AGNETE BRUN NTB/SCANPIX
Del saken
  •  
  •  
  •  

deLillos regnes som en av de fire store norske rockegruppene fra 80 og 90-tallet. Vi har allerede skrevet om Jokke & Valentinerne, de to siste kommer etterhvert.

Debutalbumet «Suser avgårde» kom ut 4. november 1986.

Den naivistiske stilen kombinert med Lars Lillo-Stenbergs karakteristiske stemme og underfundige tekster splittet publikum i lojale fans og sjokkerte, uforstående kritikere.

Min mor reagerte med det sedvanlige: «Men han kan jo ikke synge?»
Etter hennes mening var selv Kjøtt bedre enn dette.

Men jeg falt umiddelbart for låtene, tekstene og den nokså enkle produksjonen. Som gitarist var Stenberg en drøm for hobbygitarister: Enkle riff du kunne lære på noen minutter, men som allikevel låt svært bra.

Debutalbumet inneholdt klassiker etter klassiker, som Min beibi dro avsted, Finnes det en kvinne, Tøff i pyjamas og min favoritt, tittellåta Suser avgårde alle mann.

Lillo-Stenberg har selv sagt at diktsamlingen «Kykkelipi» av Jan Erik Wold var inspirasjonen hans når han startet med å skrive tekster. Musikalsk er det vanskelig å komme forbi Neil Young som kanskje viktigste forbilde.

Hjernen er alene
Det kunstneriske høydepunktet kom med albumet «Hjernen er alene» i 1989. Dobbeltalbumet hadde flere låter skrevet av bassisten Lars Beckstrøm, deriblant Woo doo og Balladen om Kåre og Nelly. Selv hadde jeg stor sans for naive Vår og den flotte Sveve over byen. Men det er tittellåta som blir stående som deLillos mesterverk, en svært vesentlig låt i norsk musikkhistorie.

Sitt kommersielle høydepunkt oppnådde deLillos med albumet (og låta) «Neste sommer» fra 1993, med tittellåta og Kokken Tor som faste innslag på både privatfester over hele landet og utsolgte deLillos-konserter.
Kokken Tor har jeg forøvrig selv fremført på konserter: akustisk med gitar og munnspill under studietiden på 90-tallet, og for noen få år siden med det lokal NSB-bandet.

Uansett: Jeg må velge en låt, og det er faktisk lett denne gangen. Hjernen er alene er låta Lillo-Stenberg skrev til minne om sin avdøde mor, og beskriver et reellt angstanfall han skal ha opplevd på hytta i ungdommen.

Også Seigmen hadde en stor hit med denne låta (1995). Det låter litt utdatert nå, men den gangen kunne det nesten ikke bli tøffere. Elg gjorde en flott versjon under «Hver gang vi møtes» i 2014. Virkelig en vokalprestasjon å få med seg.

Her er deLillos med Hjernen er alene, innspilt live i Den Norske Opera, med fullt orkester og legenden Per Vestaby på munnspill. (Klikk på link, ikke på bildet).

Annonser
  •  
  •  
  •