Patsy Cline, gammelt pressefoto
Del saken
  •  
  •  
  •  

Countrymusikken ble født i kirken og i rennesteinen. Den delen av musikken som kom fra kirkemiljøet var fra første stund preget av kvinners bidrag.

Maybelle Carter fra The Carter Family er et eksempel på dette. Men hun var aldri soloartist.

Virginia Patterson Hensley var musikalsk begavet og begynte å spille piano åtte år gammel. Hun var også en meget dyktig steppedanserinne.

I 1947, som femtenåring, fikk hun en innbydelse til det legendariske radioprogrammet Grand Ole Opry og reiste til Nashville for å prøvesynge. Men hun syns selv hun var for ung, og reiste hjem til Virginia.

Der sang hun på barer og snuskete nattklubber (honky tonks) for å hjelpe familien økonomisk, etter at hennes voldelige far forlot dem. I 1953 giftet hun seg og tok ektemannens etternavn. Det samme året fikk hun sin første platekontrakt. Vi kjenner henne som Patsy Cline.

Hun hadde en voldsom stemmekontroll.  Patsy Cline må regnes som en av 1900-tallets mest innflytelsesrike vokalister. Hun behersket jodling, som sjelden er gjort vakrere og mer elegant, hør f.eks. Lovesick Blues. Hun hadde full kontroll over pusten, en myk men fyldig og kraftig stemme, og en sjelden sans for dynamikk og rytmikk.

Hennes gjennombrudd kom i 1957 da hun motvillig gikk med på å spille inn låta Walkin’ After Midnight

Patsy Cline representerte på mange måter et tilbakeblikk på countrymusikkens opprinnelse. Men ved hjelp av et par utvalgte låter skapte hun nesten en helt egen sjanger, et eller annet sted mellom crooning og country.

Året 1961 ble et avgjørende år i livet til Patsy Cline. Hun havnet i en stygg bilulykke, hun ble kastet ut gjennom frontruten og det ble betraktet som et under at hun overlevde. Til tross for store skader var hun etter kort tid i full gang med et hardt program. Hun hadde det så travelt at hun måtte skaffe seg et privatfly for å nå alle oppdrag.

Det samme året kom hennes to mest kjente låter ut. I Fall to Pieces var skrevet av Hank Cochran og Harlan Howard, og ble hennes aller første topplassering på countrylistene. Patsy likte egentlig ikke låta noe særlig, siden hun hverken kunne jodle eller vrenge stemmen (growl). Men hun spilte den inn, og resultatet ble et kunstnerisk mesterverk og en kommersiell suksess.

Patsy Cline var en tøff dame som visste hva hun ville og hvordan hun kunne oppnå det. Hun lot seg ikke pille på nesen, og var i så måte et tidlig ikon for den gryende feminismen og kvinnekampen.

Men det er en liten, enkel og genial låt som alle forbinder med Patsy Cline. Låta er skrevet av en ung Willie Nelson, som også har gitt ut sin egen versjon. Men det er Patsy Cline som gjorde dette til en av de mest udødelige låtene fra det forrige århundre.

I studietiden på 90-tallet hadde jeg en kompis som vi kalte Laffen. Vi var begge veldig interesserte i historie, og en fredag hadde vi kjøpt inn mengder med øl for å se en ti timer lang dokumentar om den amerikanske borgerkrigen. Etter litt mye øl og filosofering på ekstremt lavt nivå ble vi skjønt enige om at kun to ting virkelig betyr noe i livet: Fotball og krig.

Samme kvelden hørte jeg denne låta for første gang, og forsto raskt at musikk burde fått plass på vår noe reduserte liste over meningen med livet.

Patsy Cline døde i en flyulykke 3. mars 1963. Hun ble 30 år gammel. Ti år senere ble min lillesøster søster født på samme dato, og jaggu fikk jeg ikke en yngre halvbror samme dato noen år senere.

Låta havnet på 85. plass på Rolling Stones liste over tidenes 500 beste låter. Her han du se og høre Patsy Cline fremføre Crazy. Skål, Laffen! YNWA.

 

  •  
  •  
  •