kunstneren Oskar Valentin har laget forsiden
Del saken
  • 28
  •  
  •  

Jeg ble spurt om jeg kunne lese Kemma Johanne Hagens bok Du er ikke blant venner, og skrive en anmeldelse. Min første reaksjon var avvisende: Ønsker dere virkelig at jeg skal anmelde denne boken? Jeg kommer garantert til å slakte den.

Minst 99 % av mine favorittforfattere er menn. Jeg har nesten helt sluttet å lese litteratur skrevet av kvinner, særlig moderne litteratur proppfull av «følelser» og med ingen handling, dialog eller vesentlige tanker.

Men Kemma Johanne Hagen, som har skrevet en del for Xstra, hun har en helt spesiell og svært uvanlig egenskap: Hun tåler kritikk. Hun ønsker faktisk kritikken velkommen. Hun fortalte min redaktør at hun ønsket en brutalt ærlig tilbakemelding.

For en forkjemper for ytringsfrihet og hater av krenkelseskulturen er slikt forfriskende, særlig når det kommer fra en ung kvinne som har all mulig grunn til å være bitter. Som hun selv skriver i innledningen:

Dette er ikke en historie om bitterhet. Faktisk ikke. Det finnes også gode i øyeblikk i et liv som mitt. For eksempel når jeg sitter på kjøkkengulvet, og tenker på mitt mentale drømmekjøkken, mens jeg lukter på grønnsåpe.

Boken har en nokså spesiell form. Det er korte kapitler, en overskrift og noen få linjer. Alt fra noen få ord til opp mot en side i hvert kapittel. Det er en slags hjemmesnekret filosofi, uten åpenbar bakgrunnskunnskap. Det er like mye poesi som prosa, og dette stiller strenge krav til språket.

Her må jeg si Kemma lykkes godt. Det er en imponerende disiplin i språket, selv om det glipper noen ganger. Men hovedinntrykket er svært positivt. Metaforene er ekstremt enkle å forstå, til tider svært naive, uten at de av den grunn mangler dybde. For selve livet er dybden.

Hennes tilnærming er riktignok svært selvsentrert, det finnes liksom ingen verden «utenfor». Men hennes mangel på klam selvmedlidenhet gjør det forfriskende. For dette er en ung dame som har opplevd mange tilbakeslag i livet. Hun har på en måte mistet håpet, men nekter allikevel å gi opp. Hun er en fighter, en kvinnelig Sisyfos:

Melankoli
Jeg har alltid følt at det er bedre å ha en drøm enn å realisere den.
For når du har realisert den så har jo du den ikke mer.
Og hva har man da? Det må jo bli tomt.

Hun beskriver med «lysbilder» en mor som sviktet, det er rus og omsorgssvikt. Hun beskriver hvordan hun følte seg ensom selv i søskenflokken, siden alle de andre var født i april, mens hun selv var født vinterstid:

Vi var aldri en gruppe. Aldri en flokk. Bare fire individer knyttet sammen av celledeling.

Angst og depresjon behandles med en total mangel på klinisk distanse, den eneste korrekte måten etter min erfaring. Hun beskriver forakten hun føler for alle som har de enkle løsningene, som å «gå en tur».

Angsten konkurrerer med kjærligheten når hun selv blir mor, en rolle hun går inn i med en ekstrem angst for å mislykkes, hun som ikke engang kan ta vare på en kattunge:

Hvordan skal jeg klare dette?
Ser de ikke at jeg er den verste moren som finnes?
Jeg kan ikke bli tiltrodd dette ansvaret her!
Det er alt for stort!

Men det er ikke hun som skaper et barn, tvert i mot:

Jeg forstår ikke hvordan du kom til meg, og skapte en mor. Jeg var ingen, før du kom, og uten deg er jeg fremdeles ingenting.

Samtidig sliter hun med identiteten: Hvem er hun, hvis hun ikke er nettopp mor?

Om jeg er mamma annenhver uke, hva er jeg da den andre uken.

Pessimismen dukker opp overalt, men aldri nederlaget:

Vi er livet, men vi lever det ikke. Og snart så dør vi.

Hun mislykkes i kjærlighetslivet, det er på en måte gitt:

Du bryter alle regler som finnes.
Drikker vann fra kopp, i stedet for glass.
Koppene dine med saft står rundt i hele huset.
Saften størkner bestandig i bunn.

Du forstår ikke hvorfor jeg vil ha matchende sengetøy på begge dynene. Du forstår ikke hvorfor jeg vil sette lue på babyen. Du forstår ingenting! Helvetes mannfolk.

Jeg blir så sint når du skraper med stolen. Når du river min mobillader ut av veggen for å putte inn din egen. Finn din egen jævla stikkontakt!

Hun velger feil partnere:

Du brukte fire minutter og et påskudd om å bomme en sigarett på å få nummeret mitt.

Jeg tenkte at du aldri kom til å ringe men det gjorde du,
Og så gikk bare hele livet mitt til helvete.

Men allikevel følges det uunngåelige bruddet av savnet etter det umulige:

På denne tiden av året i fjor, lå jeg på gulvet på badet.
Jeg greide ikke reise meg.

Du tok med deg alt sammen når du dro.
Jeg skulle ønske at du etterlot deg noe.

Men du ryddet så jævlig nøye etter deg.

Og nok en gang i bokens korteste kapitel:

Til døden skiller dere ad
Det føles som om vi aldri kommer til å bli ferdig med den jævla skilsmissen.

Du er ikke blant venner er en reise i tankeverdenen til en sårbar og såret ung kvinne som sliter med å forstå livet, som leter etter mening uten særlig hell, og som i sin naivistiske stil til tider byr på vakre, nesten poetiske innblikk i tristessens verden. Men som allikevel ikke gir opp. Den beskriver en trassig styrke i en storm av lidelse og motgang, og de verste tingene hun har opplevd er ikke engang nevnt i boken.

Kemma Johanne Hagen har all grunn til å være stolt over boken.

Mitt håp er dog at hun kanskje kan finne noe som knytter hennes indre verden med den ytre verden vi er nødt å leve livene vår i. Men for min del kan du godt la være å «gå en tur».

Jeg avslutter med en passasje jeg som skribent likte svært godt:

Jeg finnes et sted mellom disse linjene.
Bare å sette en fot foran den andre.

  • 28
  •  
  •