Tasuku Honjo, en av nobelprisvinnerne i medisin 2018. (Photo by Jonathan NACKSTRAND / AFP)
Del saken
  • 7
  •  
  •  

Denne uka fikk både kjemikere og medisinere nobelpriser for forskning på antistoffer. Men hva er det egentlig de gjør i kroppen vår, disse tverrfaglige superheltene? Dette kan vi lese om i forskning.no

Antistoffene jakter konstant på uønskede inntrengere. Hvis et nytt stoff truer vårt immunsystem, klarer immunsystemet faktisk å produsere helt nye antistoffer for å ta seg av trusselen, etter prøve og feile metoden: Med en gang et egenprodusert stoff klarer å nedkjempe inntrengeren, blir dette nye antistoffet umiddelbart masseprodusert, og klar for nye angrep.

Det er dette som er prinsippet bak vaksinasjon: en ufarlig dose virus sprøytes inn for å starte masseproduksjon av virksomme antistoffer. Antistoffene vurderer dog ikke om de fremmede elementene er farlige eller ufarlige. De reagerer på alt kroppen ikke trenger.

Y-nøkkel
Antistoffene er formet som en Y og de to «greinene» er ytterst følsomme. Disse knytter seg til viruset, og sender signaler til kroppen om trusselen.

Det er ikke alltid at kroppen selv klarer å lage de nødvendige antistoffer, og slik er tilfellet med kreft.

Kreften lurer kroppen til å tro at de er ufarlige, og dermed setter immunforsvaret på bremsen. Da trenger vi hjelp utenfra. Forskerne som fikk årets nobelpris i medisin har klart å lokalisere denne bremsen, og sendt inn et antistoff som løfter foten fra bremsepedalen. Dermed kan immunforsvaret gå til kamp mot kreftcellene.

Godt er ikke bra nok
Det er selvsagt mer komplisert enn det høres ut, man må bl.a. bestemme seg for hvilket antistoff man kan bruke. Kreftlegene vil ha et antistoff som passer perfekt. Dette løser de ved å produsere mange ulike varianter av antistoffer, med ørsmå variasjoner.

Disse variantene sendes gjennom en søyle som inneholder stoffet som de skal binde seg til. De som ikke klarer å binde seg forkastes. Forsøket gjentas så i flere omganger til man sitter igjen med et stoff som lykkes hver gang.

Når teknikken først er oppfunnet er det altså enkelt, men selve utviklingen av metoden var nok til å belønne George P. Smith og Gregory P. Winter med nobelprisen i kjemi.

En av de store utfordringene var å forhindre at immunforsvaret uten en brems ville gå løs på friske celler, det vi kaller autoimmune sykdommer. Derfor måtte man forsikre seg om at angrepene var både målrettet og tidsavgrenset, en hårfin balansegang. Tasuku Honjo og James P. Allison fikk årets nobelpris i medisin på grunn av sitt arbeid med å løse dette problemet.

Immunterapiens bruk av antistoffer har allerede gitt flere nobelpriser og friskere kreftpasienter. Det er neppe det siste vi hører fra denne behandlingsformen.

  • 7
  •  
  •