Foto: Einar Hammer, Resett.
Del saken
  •  
  •  
  •  

Det er to viltarter det jaktes mye på her til lands, det er rype og elg, men det er to forskjellige jaktformer. På rypejakt bruker en hagle og skyter på et bevegelig mål. På elgjakt benytter man en rifle og skyter på stillestående mål.

Det finnes en rekke jaktmetoder. De avhenger av forskjellige ting, slik som jakthund, terreng og størrelsen på viltbestanden. Vi holder jakt med hund utenfor, siden slike jegere er som oftest opptatt av jakt hele året.

Rundt 500 000 nordmenn er oppført i Jegerregisteret, litt under halvparten betaler den årlige avgiften. Kvinneandelen er økende, men den er ikke mer enn 13 %. To av tre jegere er over 40 år. De tjener mer enn gjennomsnittet rundt 650 000 kroner og rypejegere topper med et snitt på 720 000 kroner. Rypejegerer fra Oslo har en snittlønn på 1,3 million etterfulgt av Akershus med 950 000 kroner.

Elgjakt kalles ofte for «bondejakt»

Det er fordi det er som oftest eierne av utmarken som bedriver den form jakt. Mens rypejakt blir ofte leid ut og utøves av folk fra andre steder. Elgjakt er «matauk», årlig felles det rundt 30 000 og med en gjennomsnittlig slaktevekt på litt under 200 kilo så blir det mye kjøtt i fryseren i mange hjem.

Elgjakt uten hund er som regel organisert i et lag, det er grunneiere og venner av de som går sammen. Det som oftest de samme personene hvert år, selv har jeg vært med på det samme laget siden tidlig i tenårene.

Foto: Einar Hammer, Resett.

Vår jaktform er drivjakt. Vi setter ut poster som venter på at driverne går igjennom terrenget. Postene har fått sine egne navn, og en heter forøvrig «Der Einar bomma, den gangen». Da nikker alle og vet hvor den ligger. Selv om noen av deltagerne ikke var født den gang. Jeg på vei opp fjellet, brått falt jeg og kikkertsiktet må ha fått en smell. Selv i dag ler de høyt om jeg forsøker å forklare dem årsaken. Laget har et annet sted som de kaller «Der Einar gikk seg vill», sannheten er at jeg gikk litt feil, etterhvert forsto jeg det og gikk tilbake. Dengang gikk jeg knapt på ungdomskolen, men de ler de gangene jeg forsøker å korrigere forskjellen mellom «vill» og «feil».

Som naiv bygutt forslo jeg engang at istedenfor å jage elgen opp på fjellet og skyte den der. Så slakte den og bære kjøttet helt ned til veien, hva om vi gjorde motsatt? Men da så jaktleder på meg med en alvorlig rynke i pannen og spurte «Er du lat?».

Foto: Einar Hammer, Resett.

Elgen går faste ruter, så postene settes ut i nærheten av de og en bør ikke sette seg på en åpen plass der solen skinner. Men heller velge et sted i skjul med god oversikt. Elgen er ikke redd mennesker, så den løper ikke om noen kommer, den bare trekker seg rolig vekk. Den kommer ikke mot posten i fart og den stopper opp hvis skytteren lager en lyd.

Jeg liker egentlig ikke å sitte stille, lenge og vente, som bygutt er jeg nok altfor utålmodig. Ikke nok med det, vi må opp på fjellet før driverne begynner. Man blir våt av svette før en kommer frem og det er kaldt om høsten.

Det er debuten jeg husker best

Jeg var ung og satt der alene, vinden blåste rett mot meg, og jeg satt i skjul mellom noen trær. Elgen kom stille i mot meg. Jeg kjente hjertet banke, løftet opp geværet med skjelvende hender. Så for meg en vannrett linje fra haken og en loddrett opp fra forbeinet, der de møttes sikte jeg. Det var et ungdyr og den hadde ikke fått gevir. Den kom rett mot meg og jeg tenkte, nå ser han meg og løper sin vei, men han kom enda nærmere.

Jeg plystret jeg, elgen stoppet opp og så seg rundt. Jeg holdt et solid grep om forskjeftet og hvilte fingeren på avtrekkeren. Med ett lukket jeg øynene og tenkte, dette er ikke sant, men da jeg åpnet dem igjen sto elgen der fremdeles.

Smellet vekket meg opp, elgen tok et par utsø skritt og så falt den over på siden og ble liggende helt stille. Jeg dro i sluttstykket og gjorde meg klar til et neste skudd. Men den lå der urørlig.

Jeg hadde felt min aller første elg, men innvendig følte jeg meg helt tom og kjente ingen triumf. De andre slo meg på ryggen og gratulerte, men jeg kikket ned og delte lite av deres begeistring.

De sa at elgen ville komme den veien og jeg la meg på den siden, men den kom på oversiden i fart. Da jeg lagde en lyd stoppet den opp mellom noen trær, jeg kunne nok ha truffet, men jeg senket rifla og håpet heller på en ny sjanse. Men elgen forsvant langt inn i skogen.

De andre mente jeg burde ha prøvd, men jaktleder støttet meg der og sa «Er du usikker, så skal du ikke skyte.» Ved skadeskyting så skal jakten avblåses og det må foretas ettersøk med hund, det må også meldes fra til Viltnemnda og de har autoritet til å sette jaktlaget under administrasjon. Det er ikke som i gamledager der en holdt tett om slikt og snakket heller høyt om de som ble felt.

Engang jeg felte en stor okse med et imponerende gevir, selv om det var et dødelig treff så gikk den videre, jeg tok et nytt ladegrep og fulgte etter. Elgen falt på veien og jeg gav den et nakkeskudd. Akkurat da kom det en bøling med tyske syklister. De bremset opp så støvspruten sto i alle retninger og de så på meg under sine sykkelhjelmer med et sjokkert blikk.

Foto: Einar Hammer, Resett.

Så snudde de brått og syklet tilbake i vill fart. Det ble sagt etterpå at de var veganere og var på opplevelsestur i naturen, men om de kom tilbake til Norge er meg fremdeles ukjent.

  •  
  •  
  •