AC/DC live at River Plate. Skjermdump fra video.

Nok en personlig favoritt. Jeg så faktisk AC/DC live i Chateau Neuf så tidlig som i 1980. Jeg var som 12–åring en av ca. 800 som det var plass til. Dette var første turné med ny vokalist etter at Bon Scott motvillig måtte gi seg siden han døde av alkoholforgiftning. Det var også den første turnéen hvor de berømte kirkeklokkene ble tatt i bruk. Kort tid senere fylte de stadioner over hele verden.

Bandet fra Australia hadde nylig utgitt albumet som ble det virkelig store gjennombruddet, Back in Black. Hele platen var dedikert til minnet om Scott, med den mektige Hells Bells og kirkeklokkene (symbolet på begravelsen) som et stort høydepunkt.

Musikken de spiller har blitt kategorisert i alle retninger: blues, hardrock, boogie–rock, til og med heavy metal. Men selv kaller de musikken enkelt og greit for rock & roll. Her finnes ingen dypere mening: Bare rytme, riff, trøkk – og full fest året rundt.

Purister på min alder liker å være nostalgiske, og vil ofte argumentere at AC/DC var mye bedre med Bon Scott enn med etterfølgeren Brian Johnson. Men siden Scott var vokalist i 5-6 år, og Johnson holdt koken i 36 år, så blir det litt for nostalgisk for meg.

Det er tross alt gitaristen Angus Young, med støtte fra en bunnsolid rytmeseksjon, som er hovedgrunnen til at AC/DC har vært helt i toppen i snart 40 år. Selv om eventyret nok er kraftig på hell (pun intended).

Uansett: Siden jeg har mange nostalgiske purister på vennelisten gjør jeg et kompromiss. Jeg har valgt en låt fra den tidlige perioden, men fremført med Johnson på vokal under den legendariske konserten på River Plate. Tittelen er dessuten svært aktuell i disse tider, med FNs migrasjonspakt rett rundt hjørnet.

Det er fredag: Sprett en øl, eller en cola. Skru volumet på full guffe, og DANS!

Her er AC/DC med Highway to Hell