Spina bifida er en tilstand med ufullstendig lukking av ryggraden. 80 % av fostre med denne lidelsen aborteres. Foto: AFP/HO/The Children's Hospital of Philadelphia
Del saken
  • 131
  •  
  •  

Få temaer skaper så sterke følelser som abort. Resultatet er en trend mot stadig steilere fronter og et samtaleklima som gjør det helt umulig å finne kompromisser.

Det er forsåvidt ikke så vanskelig å forstå, for abortdebatten berører så mange ulike aspekter som hver for seg vekker sterke følelser. Når disse blandes sammen til en suppe ender det ikke bra.

Selvsagt er det USA som viser vei med de steileste frontene. Noen utspill og lovforslag det siste året kan illustrere dette.

New York har nylig vedtatt ekstremt liberal abortlov, som viser hvor vi ender hvis vi stadig dytter på grensene. Loven tillater faktisk abort etter fødselen, ikke aktiv abort, men passiv. Det er altså slik at hvis et barn blir født levende etter en mislykket abort, så har legene ingen plikt til å aktivt redde barnets liv. Det er vanskelig å ikke likestille dette med drap, siden alle nyfødte dør uten hjelp. Passivitet overfor et nyfødt barn er de facto drap.

Riktignok sier loven at kvinner kun kan ta abort etter 24 uke hvis det er fare for morens liv og helse. Men helse er vidt definert, og inkluderer depresjon, dårlig økonomi etc. Ikke akkurat livstruende tilstander.

Dessuten: Hvilken trussel mot morens liv kan et barn som allerede er født utgjøre?

Forøvrig uttalte Bernie Sanders 15. april, på spørsmål om abort bør være selvbestemt helt opp til fødselsøyeblikket:

– Jeg mener at når det gjelder avgjørelsen om abort må dette være noe kvinnen må få lov til å bestemme i samråd med sin personlige lege.

«Helt opp til fødselstidspunktet» – uten at det nevnes andre hensyn enn kvinnens rett til å bestemme over egen kropp.

Sinnssyke progressive

I tillegg har vi sinnssyke progressive kjendiser som Lena Dunham, som i tillegg til å ønske at hun var født lesbisk også skulle ønske hun kunne bli gravid, slik at hun kunne oppleve en abort.

Selv de som er forkjempere for kvinners selvbestemmelse i abortspørsmålet burde akseptere noen enkle premisser: For det første må det settes en grense. I Norge er grensen satt ved 12 uker. Kanskje 11 uker er bedre? Eller 13? Og selvsagt får vi ikke et fascistisk samfunn à la Handmaids Tale bare fordi vi slutter å være det eneste landet i Europa som tillater selvbestemte tvillingfødsler.

For det andre: Abort kan aldri bli ønskelig. Hva med å ta litt ansvar og bruke prevensjon, som er lett tilgjengelig både før, under og etter samleie? Menn har selvsagt også et ansvar her. De enormt høye aborttallene viser at dette er et ansvar som ikke blir tatt på alvor i dagens vestlige samfunn. Det har dog vært en nedgang i aborttallene de senere årene, både i Norge og USA. Sannsynligvis er hovedårsaken økt bruk av prevensjon, for både antall graviditeter og fødsler synker også.

Når debatten blir vanskelig

De aller fleste aksepterer retten til abort i de mest ekstreme tilfellene, som etter voldtekt, incest eller ved reell fare for morens liv. Når det gjelder foster med andre, ikke livstruende diagnoser som f.eks. Downs syndrom, blir debatten vanskeligere.

Personlig har jeg respekt for argumentene til de som vil stanse aborten av ellers friske fostre kun på bakgrunnen av Downs syndrom. Moralsk og etisk sett har de nok rett. Særlig siden mennesker med Downs syndrom ofte lever gode liv og opplever mye glede.

Samtidig forstår jeg de som tar en annen avgjørelse. Personlig er jeg usikker på hva jeg hadde valgt i en slik situasjon, særlig fordi man har andre barn å ta hensyn. Men jeg ville aldri brukt etiske argumenter for å bygge opp under et eventuelt valg om abort. Det ville vært umulig.

Religion

Når det gjelder abortmotstandere er det også en del ting jeg reagerer på. Et eksempel er det religiøse argumentet, symbolisert ved Vatikanet, som avviser abort så og si i alle tilfeller, men samtidig forhindrer eller gjør det vanskelig/umoralsk å få tilgang til prevensjon.

Jeg er personlig ateist og aksepterer ikke at den personlige troen til kristne, muslimer eller hinduers skal ha juridisk innflytelse på mitt liv. Religion må være en privatsak.

Samtidig er det ikke vanskelig å finne eksempler på ekstreme abortmotstandere. Drap på leger som gjør jobben sin innenfor loven er ikke akseptabelt. Å protestere utenfor abortklinikker med modeller av døde foster er usmakelig, og et overgrep mot kvinner i en vanskelig situasjon.

Særlig når man ikke kjenner den enkeltes bakgrunn. Hva om det er en ung jente som er voldtatt av sin far? Er det greit å trakassere slike ofre på en slik måte?

Flere statlige myndigheter i USA (Texas, Ohio, Alabama, Iowa) forsøker å innføre ekstremt strenge abortlover. Det er forsåvidt et akseptabelt politisk standpunkt. Men enkelte har gått så langt at man snakker om dødsstraff for abort. Da føler jeg en grense er passert med god margin.

Enkelt på ytterkantene

Abortspørsmålet er svært enkelt for de på ytterkantene. For de som mener livet starter ved unnfangelsen, eller ved første hjerteslag (Ohio), så følger abortmotstanden som en logisk konklusjon.

På den andre ytterkanten finner vi de som mener fosteret bare er en del av kvinnens kropp, og derfor kvinnens eiendom. Kun kvinnen skal ta avgjørelser, og barnefaren skal kun benyttes som økonomisk melkeku hvis ikke man tilfeldigvis tillater ham å bli en del av barnets liv.

All bevegelse skje i liberaliserende retning ifølge disse kreftene. Da ender man etterhvert opp med å tillate abort etter fødselen. Når den grensen er passert, vil diskusjonen etterhvert dreie seg om hvor gamle barna må være før vi ikke har lov til å ta livet av de lenger. Kanskje høres dette søkt ut, men det er jo allerede i gang med å tillate passivt drap på levende barn etter mislykket abort.

De fleste befinner seg et eller annet sted mellom disse ytterpunktene. Men det innebærer bare at man blir mislikt og utskjelt av alle: Enten blir man anklaget for å støtte barnedrap, eller så er man en hvit privilegert mann som undertrykker alle verdens kvinner. Dette er ikke noe jeg personlig bryr meg om, men mange blir nok skremt til taushet av det ekstremt giftige debattklimaet.

Det er ingen vinnere i abortdebatten. Men man bør være voksen nok til å innrømme at de største taperne er de aborterte fostrene. De mister tross alt et helt liv.

Annonser
  • 131
  •  
  •