Stonewall-opprøret i New York i 1969 la grunnlaget for mye rettighetskampen som fulgte. Her fra en demonstrasjon mot diskriminering av homofile ti år senere i Washington i 1979. Foto: Dennis Cook / AP / NTB scanpix.
Del saken
  •  
  •  
  •  

Politiets razzia av nattklubben Stonewall Inn i New York i 1969 ble starten på et voldelig opprør. Men det banet også vei for at homobevegelsen fant sammen.

– Gjenger med homofile og lesbiske sprang rundt, sinte og forvirret, men vi visste alle at vi hadde satt i gang en endring i verden vår, sier 68 år gamle Stephen Rutsky, en av de mange som deltok opprøret og protestene i juni 1969.

Den gang var homofili forbudt i alle USAs delstater utenom Illinois, og trakassering fra byens politistyrker var hverdagskost. Men da politiet raidet den lille nattklubben Stonewall Inn i Greenwich Village 28. juni, rant begeret over for mange av gjestene.

Det bidro til å starte en kamp som spredte seg til hele USA – og videre til andre deler av verden. Det er ikke tilfeldig at mange av verdens pride-parader er lagt til nettopp slutten av juni, inkludert lørdagens parade i Oslo.

Startskudd

I år ventes 4 millioner besøkende til World Pride i New York, som også skal markere 50-årsjubileet til Stonewall-opprøret i samme by.

– Vi krevde friheten vår og det var ingenting som noen gang skulle stoppe oss fra å oppnå det. Vi har kommet langt, men vi har mye igjen, sier Stephen Rutsky til AP.

I årene som fulgte har Rutsky og mange av de andre «Stonewall-pionerene» fortsatt kampen for LHBT-rettigheter, og for mange var det opprøret som førte til at de fant sammen og organiserte seg.

Politiaksjon

Det hele startet med det som den gang var temmelig ordinær kost: politiet møtte opp for å stenge en homsebar. På den tiden var det umulig å få skjenkebevilling til et slikt etablissement i USA, og derfor var mange av dem – inkludert Stonewall – drevet av mafiaen.

Stonewall var kjent for å være et spesielt inkluderende og livlig sted, og de slapp inn både kvinner og lesbiske, drag-artister, transpersoner, folk av ulik etnisitet og hjemløse. Mange andre barer for homofile tillot kun menn.

Uansett, da politiet møtte opp denne dagen, fikk mange av gjestene nok. I stedet for å rette seg etter ordrene og dra hjem, samlet de seg på gaten utenfor nattklubben.

De begynte å kaste mynter, ølbokser og flasker, ifølge Reuters , som siterer David Carters bok «Stonewall: The Riots that Sparked the Gay Revolution». På ett tidspunkt traff en brostein en politibil, og politiet barrikaderte seg på innsiden av baren.

Gay power!

Snart kom flere aktivister til, og folkemengden ble stadig større og mer rastløs. Flere brostein fløy gjennom luften. Det samme gjorde flasker med bensin og søppeldunker. Noen prøvde å sette fyr på baren, mens andre slo inn vinduet med et parkometer.

Politiet var sjokkerte, skriver Carter. Ikke bare over hvor raskt folkemengden hadde vokst, men også over hvordan de vanligvis rolige homofile var ute i stor styrke og ropte «Gay power!».

Til slutt kom mer brannvesen og politi til stedet og fikk brutt opp demonstrasjonen. Men uroen fortsatte de neste dagene, og plutselig var lesbiske, homofile, bifile, transpersoner og andre fra queer-miljøet motivert og organisert til å kjempe for sine rettigheter.

Historie

Opprøret endret hele innfallsvinkelen på rettighetskampen. Der mange av organisasjonene som tidligere hadde jobbet for homofiles rettigheter, hadde vært veldig opptatt av å være lovlydige og passe inn – ble mangfoldet nå mer tydelig.

– Da jeg sto på andre siden av gaten den kvelden, den lille 18 år gamle gutten som er meg. Jeg trodde aldri jeg skulle komme tilbake her 50 år senere for å fortelle om det. Vi visste ikke at det var historie. Vi bare visste det hadde endret seg, sier Mark Segal, en av dem som var til stede, til Reuters.

Også han fortsatte å kjempe for LHBT-bevegelsen i årene som fulgte.

6. juni i år beklaget for første gang New York-politiet oppførselen sin under razziaen som startet opprøret.

  •  
  •  
  •