Fengslingsmøte i Oslo tingrett for Philip Manshaus. Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix
Del saken
  •  
  •  
  •  

Du har ligget bakerst i hodet mitt nå i dagevis, ulmet kan man si, og da velger jeg å bruke det eneste våpenet jeg kjenner til her i livet, for å få frem budskapet mitt, til deg. Våpenet mitt er min penn. Men først og fremst er dette et brev til deg Philip, fordi vi to er helt like.

Vi kommer fra eksakt det samme, og jeg kjenner meg så voldsomt igjen i deg, ikke fordi jeg er radikalisert eller at vi deler en eneste oppfatning om innvandring eller din såkalte rasekrig. Jeg har ingen kunnskap om hva det er som driver sånne handlinger frem, og jeg vil aldri uansett motivasjon, forstå hvorfor noen skulle ønske å drepe mennesker. Hvorfor?

Jeg forstår ikke hvorfor du ikke heller valgte å begi deg inn i politikken, så kunne du kjempet for dine synspunkter fra et regjeringsståsted, du kunne ha stått på barrikadene og skrevet for avisene, du kunne ha gjort så inderlig mye, men du valgte din vei, og jeg har valgt min, det er ikke på grunn av politikk at jeg mener at vi er like.

Men jeg vil tro at mine politiske standpunkter er godt kjent innen nå, og jeg er ikke her for å diskutere politikk med deg, men fordi jeg mener at sånne fjollete greier som du driver med, er nettopp det. Fjollete. Det er ingen som syns du er kul.

«Familetragedie»

Men: Det har seg nemlig sånn at vår familiebakgrunn ser rimelig lik ut, jeg kommer nemlig også fra en vaskeekte familietragedie. Selv uten å ha visst om din bakgrunn kunne jeg identifisert deg fra mils avstand. Jeg er deg, og du er meg, og sånn er vi. Men det stoppet der. Og derfor kan jeg også avkle deg, og der du er oppi hodet ditt akkurat nå.

Fordi jeg vet hva som river i deg, og jeg tror at dette tankegodset ditt bare var ditt forslag til løsning på smerten du har inni deg. Fordi jeg vet den river deg i stykker på fulltid. Du har det så vondt du, og jeg vet det fordi jeg har også sånne dager. Dager der jeg er mest oppe i himmelen sammen med en død forelder, dager der jeg ikke egentlig er her nede i det hele tatt. Jeg har dager hvor jeg rives i stykker innvendig, og kjemper mot min egen statistiske sjanse til å overleve. Fordi min sjanse for å overleve er minsket, akkurat som din, fordi vi kommer fra døde foreldre og dramatiske omstendigheter. Pressens yndlingsord, familietragedie.

Som er den felles betegnelsen de bruker når mammaen dreper pappaen eller pappaen dreper mammaen, eller en av dem dreper seg selv, eller kanskje omstendighetene om hvem som holdt pistolen er litt dulgte og uklare. Men det er jo uansett bare en familietragedie, et privat familieanliggende, og fortjener ikke noen flotte personportretter i avisene, eller noen oppklaringer eller etterforskninger, ikke noe kriseteam på døren, kanskje ingen støttende bistandsadvokat engang.

De prosessene rundt normale dødsfall og herunder også normale drap, gjelder ikke for sånne som oss, det finnes ikke noe ekstraordinært system for sånne som oss, fordi vi er for det første veldig få, men dessverre ikke på langt nær så få som politikerne liker å fremstille oss som. Og for det andre er vi helt uinteressante, vi bærer ingen interessante drapssaker med oss, og foreldrene våre er sjeldent interressante.

Fordi våre omstendigheter er så skygge-belagte, og like dulgte som det skuddet eller det tauet eller det glasset med piller som tok livet av moren eller faren din, det var liksom bare litt uheldig alt sammen, men statsministeren bryr seg ikke. Og det vet sånne som oss, fordi hadde hun brydd seg ville hun bevilget vesentlig mer penger til sånne ting som er irrelevante filleting for henne, nemlig penger til psykiatri og forebygging av partnervold. Men du vet, vi er jo ikke så veldig interessante.

Når en bombe går av

Det kan best sammenliknes med å stå så nær når en bombe går av, at du kan se alle de vakre fargene i eksplosjonen, og så skal du deretter gå resten av ditt liv og late som om at du er et menneske. Du skal knytte dine sko og smile til de menneskene som er ordentlige mennesker, og late som om du er en av dem, og forsøke å stagge smerten din. Du skal bruke resten av ditt liv på å håndtere en smerte som er så stor at du ikke alltid vil greie å håndtere den. Og den smerten, Philip, det er den som gjør deg ekstraordinær, fordi du er bare et vanlig og kjedelig menneske egentlig, sånn som de menneskene som er ordentlige mennesker.

Du er ekstraordinær fordi halve deg allerede er i himmelen alt, og ikke bare i overført betydning men på ordentlig. Forskere sier om oss at vi har en så økt risiko for å dø, og også for å adoptere våre foreldres handlinger, uansett hvor små vi var ved dødsfallet, og ingenting mer korrekt kan sies om oss Philip. Fordi vi arver et ideal, men idealet valgte død, eller påførte noen død, og det var det aller første vi lærte i livet.

Det er ingen som ikke er som oss som vil greie å forstå hvor stor betydning det har. Men de er ikke sånne folk som må kjempe for sin egen livsberettigelse sånn som vi. Som må kjempe hver eneste dag for å enten velge himmelen eller jorden. Fordi vi lever begge plasser, og sammen med den døde forelderen så mistet vi også redselen for å dø, derfor er himmelen et trygt sted for sånne som oss.

Bare en kilde til trøst, en trygg favn, kanskje den aller første i livet. De forstår ikke den skjødesløsheten, og de store og ekstraordinære krefter du har. De forstår ikke hvor fylt opp du er av mammaen din. At du bare savner henne og vil til henne, og at du vil til henne nå, og løsningen for å komme til henne, den kan du, fordi den har du lært. Av henne.

Å velge henne

Du tror at løsningen er, å velge som henne. Å velge henne. Men det er jo en selvsagt ting, å velge og komme vekk fra hvor knust du er av at hun dro fra deg, og å dra til henne som du savner. Vi mennesker ønsker oss de samme tingene av livet, og denne delen av deg kan jeg forstå, fordi jeg har den samme biten i mitt liv som jeg må hanskes med. Den biten som selv barn av folk som dør ordinære dødsfall i ulykker og sykdom ikke kan forstå, fordi systemet for sorg var laget for dem, men ikke for oss.

Jeg er en del eldre enn deg, og min svinesti av sorg er ikke så markant som din, jeg har ikke tillatt meg å la sorgen ta overhånd mot andre mennesker, fordi det kan man ikke gjøre. Man kan ikke drepe andre mennesker. Og jeg vil bli fryktelig fornærmet om du i tiden fremover vil bruke din bakgrunn som grunn for at du valgte som du gjorde, fordi det vil være en løgn.

Det finnes mennesker overalt i verden som har levd og lever helt grusomme liv, og som likevel ikke dreper andre mennesker, og sånn burde det vært for deg og. Jeg kan ikke relatere meg til dine politiske syn, og jeg kan ikke begripe hvorfor du ville velge som du har gjort.

En terroraksjon er jo bare latmanns-varianten av ambisjon. Den voldelige og late varianten av å søke endring. Mens vi andre søker mot lys og kjærlighet og fellesskap og heller jobber politisk når vi ønsker endring, så valgte du en annen vei. Det er forferdelig synd.

Jeg skulle ønske du fikk muligheten til å forstå at Familietragedie-barn-bakgrunnen din kan være din superkraft, fordi slik er det for meg. Det er en superkraft å velge å være levende, og å være tapper, og å vinne over smerten. Jeg kjenner denne smerten så godt, Den lusker rundt i huset som en helt egen person, og nei, jeg vet det aldri vil holde opp. Det vil aldri ta slutt, men det er så bortkastet at du aldri fikk lov å lære deg at det kan være din superkraft.

Du vet nok allerede at du ikke er født med armer, men med tryllestaver. Du vet nok allerede hvordan du er en litt for rask bil, og at selv de minste bevegelser på rattet skjærer bilen i uante retninger. Smerten din fikk kanskje ikke nok spillerom, fordi det trengte du. Selv setter jeg av egne dager til den, Jeg putter det inn i kalenderen, akkurat som å pusse tennene. Jeg skulle ønske du visste at du ikke trengte å være for velfungerende, fordi det burde det ikke vært noen som forventet av deg at du skulle være. Destruktiviteten min har en fast kalenderdag, omtrent annenhver uke, og da tillater jeg meg å synke helt til bunns.

Men det er de negative sidene av det, det finnes også positive sider ved det, du kan nemlig bare bevege armene og så kommer det tryllestøv rundt i rommet.

Du skal ikke dø

Du er så uendelig kraftfull i dine bevegelser, og du er så inderlig, inderlig sterk. Og så skal jeg si noe skikkelig dritt til deg. Jeg skal nemlig si til deg, at, du skal ikke dø.

Velkommen til den første dagen av resten av ditt liv. Du fortjener en plass under himmelen, selv om jeg vet at det er det eneste du ikke greier å tro på. Og resten av Norge mener heller ikke det, men du er enda her.

Du er ikke død, og du skal ikke dø. Nå har du to valg. Du kan enten droppe å fjolle rundt med de rase-greiene dine, og du kan legge deg flat, bruke resten av livet ditt til å reparere alt du kan, der du kan, og ikke minst, der du får lov, og la andre få reparere deg. You are not a child by a lesser god.

Men lenge før du kan tenke på å reparere så vil jeg du skal vite det at, jeg forstår den greia med at du ville velge deg en merkelapp, fordi en merkelapp gir oss en plass under himmelen, men det er ikke samme hvilken merkelapp man velger.

Jeg kan forstå at å forsøke å dytte smerten din over på andre var det enkleste akkurat nå. Men det er de eneste alternativene du har, fordi enten så åpner du munnen din og forsøker å forklare det du ikke er sikker på å om du greier å forklare, men som jeg nettopp har forklart for deg, eller så lar du være og så låser de deg inne for godt og kaster nøkkelen, slik de de gjorde med den fjotten du liker å sammenlikne deg med.

Men tro meg, han vil du ikke ha noen ting til felles med. Absolutt ingen syns han er kul, heller, men forhåpentligvis er ikke du like kjørt i hodet ditt som han. Det håper jeg for deg og for familien din.

  •  
  •  
  •