Fenomenale "Little Red Rooster", her i sitt danske billedcover. Mitt eksemplarer hyppig spilt, men låter fortsatt som en kule. Foto: Yan Calmeyer Friis' samling
Del saken
  •  
  •  
  •  

The Rolling Stones: «Little Red Rooster» / «Off The Hook» (Decca, F.12014) Utgitt: 13. november 1964.

Det er den første og eneste blueslåten som har toppet Englands TOP 30. Det var et vågestykke av en utgivelse, så lite kommers etter boken at plateselskapet helst så at de valgte noe annet som single. Men Rolling Stones sto på sitt. «Little Red Rooster» var deres thank you til musikken og musikerne som hadde skapt dem, en genuin bluesinnspilling med et utilslørt erotisk budskap. Stones våget, og Stones vant, i England. Deres amerikanske plateselskap hadde allerede «Time Is On My Side» ute på single, og «Heart Of Stone» på vent til desember. Ingen plass for «Little Red Rooster» der. Men den havnet i hvert fall på side 2 av den amerikanske «The Rolling Stones Now»-LP’n i februar 1965.

Myten vil ha det til at «Little Red Rooster»-singlen faktisk ble utgitt i USA, men at radiostasjonene med begrunnelsen «slibrig tekst» nektet å spille den, ergo måtte plateselskapet (London) finne en erstatning. Det er ikke riktig. Det ble aldri nedlagt noe forbud mot å spille «Little Red Rooster» i amerikansk radio, man var godt kjent med låten, bare et år tidligere hadde Sam Cooke (kompet av bl.a. Ray Charles på piano og Billy Preston på orgel) tatt den helt opp til 11. plass på Billboard-listen – med samme tekst (pluss et ekstra vers).

«Little Red Rooster» ble aldri utgitt på single i USA, men havnet i stedet på side 2 av LP’n «The Rolling Stones Now!» i februar 1965. Foto: London Records

Uansett. I England vant låten. Ikke hør på Mick Jagger som av en eller annen grunn alltid snakker singlen ned: «Den solgte ikke». Tøv. Den passerte eventyrlige 300 000 eksemplarer i forhåndsbestilling i Storbritannia, debuterte på 1. plass på NME-listen (den eneste Stones-singlen som klarte det mesterstykket), og lå to uker på toppen inntil Beatles rev den ned med «I Feel Fine». Brian Jones’ yndlings Stones-innspilling. Han var bluespuritaner i sin sjel, og dette var øyeblikket da gruppen levde opp til sine egne idealer uten å kompromisse så mye som en millimeter med slagerparaden.

Det er en utenomjordisk innspilling. Charlie lener seg en smule mot Cooke-versjonen, stikkene hans tripper rytmen på hihat’en, mens resten av bandet legger seg tett opptil Howlin’ Wolfs råere tolkning. Det fine er at Stones ikke planker noen av dem, de skaper sin løsning. Ikke skjønner jeg hvordan amatøren Andrew Loog Oldham klarte å få det til, men «Little Red Rooster» er en suveren produksjon, hver detalj sitter perfekt i det varme, klangfulle lydbildet (sjekk hvordan Keiths kassegitar beriker omgivelsene og styrker slidens gjennombruddskraft), og sjekk hvor mye luft og stillhet det er her. Det som driver låten er Brian Jones’ slide. Den danser med Charlie, den glir elegant rundt ham mens den kommenterer Micks tekstlinjer. Det er så vakkert at du kan grine. Enda mer når Brian henter frem munnspillet og forløser låten inn i faden. (Det blir hevdet av enkelte at det er Mick som står for munnspillutgangen, men de fleste kildene gir Brian æren, og det er også mer sannsynlig; han var bedre på instrumentet enn Mick i 1964.)

Annonsen for singlen, rykket i New Musical Express 13. november 1964.

«Little Red Rooster» er unik i Stones-katalogen. Ja, den er unik i en hvilken som helst katalog. Det er ikke mange innspillinger som kan måle seg med den. Ikke da, ikke senere, ikke nå. Om jeg bare fikk velge én Stones-låt, blir det den. «Little Red Rooster». Gåsehud. Magi. Takk, Brian.

For første og eneste gang debuterte en Stones-single direkte på 1. plass i England. En maktdemonstrasjon som Mick Jagger tydeligvis har glemt. «Little Red Rooster» var også gruppens første nr. 1 på den mest anerkjente listen i Storbritannia, og ikke minst på Radio Lux. Gruppen rykket inn denne annonsen i New Musical Express 27. november 1964 for å takke sine fans.

B-siden med sine enerverende og minimalistiske refrenggjentagelser er midt på treet, og mest interessant fordi det er en av gruppens egne låter, en Nanker Phelge (aliaset de brukte på gruppe-komposisjoner) – de skrev jo ikke så mye selv ennå, men det skulle det straks bli forandring på inn i 1965.

«Off The Hook» er en røff rett opp og ned popsang overstrødd med rhtyhm & blues fragmenter (bl.a. den kommenterende gitaren). Den dilter greit av sted uten helt å finne groovet. Pubertetsteksten handler om sjalusi utløst av opptattsignalet i kjærestens telefon.  Det var ikke nødvendig med nytt jurymøte da vinneren av Nobelprisen i litteratur skulle kåres, og Jean-Paul Sartre kunne puste lettet ut.

Forøvrig er tekstens problemstilling fremmedartet for tenåringsbriter i 1964. De færreste var oppsatt med egen telefon, de måtte nok ta til takke med familieapparatet ute i entreen, og var dessuten heller ikke økonomisk ansvarlige for abonnementet. Da var nok Lennons samtidige telefonblues «No Reply» lettere å identifisere seg med: «I tried to telephone, they said you were not home». Det var to ting som gjorde at man kviet seg for å ringe tenåringspiker, det første var at man risikerte å måtte snakke med foreldrene, det andre var at de kunne finne på å si at hun ikke var hjemme enda man visste at hun var. Døden. Verdens undergang. «I nearly died». Beatles var langt bedre på disse tingene enn Stones.

Den historiske listen. «Little Red Rooster» klarte to uker på toppen, så kom The Beatles’ «I Feel Fine» og feide den ned.

Gruppens neste single ga for første gang en Jagger/Richards-original A-side status. Den monumentale «The Last Time». Med Brian’s ljomende gitartema evig roterende i et ekkokammer av spott og pine. Nå snakker vi!

Brian skinner på «Little Red Rooster». Men det skulle han sannelig gjøre på neste single også, «The Last Time». Foto: Yan Calmeyer Friis’ samling
  •  
  •  
  •