Sakral stemning med Skambankt på Tou Scene. Foto: EM
Del saken
  •  
  •  
  •  

Det er dessverre alt for sjelden jeg går på konserter. Familieliv og jobb spiser opp mesteparten av fritiden.

Men i går ble jeg nærmest truet ut av huset av min kone, siden jeg var invitert på Skambankt-konsert på Tou Scene. Ikke en vanlig hard rock konsert, men Skambankt «unplugged».

Eller på jærsk: Skambankt strømløst.

Skambankt har holdt det gående siden 1994. Frontfigur Bandet ledes av Terje Winterstø Røthing, også kjent som gitarist i Kaizers Orchestra. Det sier litt om Kaizers kvaliteter at en fabelaktig vokalist som Terje måtte nøye seg med koring. Janove Ottesen stilte, tross alt, i en helt egen klasse.

Bandet ble startet ved en tilfeldighet, når et annet band ikke kunne stille på en avtalt spillejobb. I løpet av noen timer hadde bandmedlemmene skrevet ni sanger som ble framført samme kveld.

Terje er også kjent som personen som helte øl i hodet på Plumbo-vokalisten Lars Erik Blokkhus etter den famøse «mokkamann»-episoden under Spellemannsprisen i 2012. Han beklaget opptrinnet dagen etter da han fikk vite at Blokkhus hadde beklaget like før ølkastingen.

Bandet ga seg i 1995, men kom tilbake med debutalbumet «Skambankt» i 2003. Deretter fulgte «Eliksir» (2007), «Hardt regn» (2009), «Søvnløs» (2010), Sirene (2014) og sist Horisonten brenner (2018).

Et eksempel på hard, melodiøs og vakker musikk er låta Mantra fra «Søvnløs». Litt mer metall-preg er det på Anonyme hatere fra albumet «Sirene». Tekstene på «Hardt regn» er sterk kost.

Løgnprofitør:

Eg vett at du lyge
Eg vett at du e syge
Du lyge men du flyte
Og du er kald som snø
Du e en løgnprofitør

O Dessverre:

Når regnet blir hardt
Då ser me så klart
Når regnet blir hardt
Settes hardt i mot hardt
For når regnet blir hardt
Så kommer harmen
Så kommer varmen

Musikken er hard, men samtidig veldig melodiøs. Ekstremt dyktige musikere og en vakker vokal. For å parafrasere: Andrestemmen fremføres av gitaristen Hans Egil Løe, som ser ut som en viking men som synger som en engel.

Konserten, nedstrippet og vakker, var som en messe. Det var noe sakralt over det hele, noe som ikke er unaturlig fra et band fra Jæren, nærmere bestemt Klepp sentrum (selv om de måtte dra helt til Klepp stasjon for å finne trommeslager).

Jæren er Norges smykke: Det er ingen som sutrer på Jæren. Du skal jobbe hardt for å «krenke» en jærbonde. Når Vigrestad ble rammet av flom for noen år siden, så var det ingen som ropte på Staten. Bøndene startet opp sine traktorer og reddet gamle og pleietrengende i sikkerhet. Ingen forventet noe klapp på skulderen. Ordføreren syns ikke det var noe spesielt, det er slik man gjør det på Jæren.

Når jeg jobbet som konduktør for NSB var det hver lørdag en gjeng med unge gutter fra Varhaug og Vigrestad som smuglet øl inn på toget. Det var skikkelig bondefest, rølp og til tider bråk. Men dette var gutter som jobbet knallhardt seks dager i uken, så drakk de seg fulle på lørdag. Og hvis vi tok dem på fersken, så gikk de uten å mukke av toget på Nærbø, med et noe oppgitt: «Jaja, det er bare en time til neste tog!»

Norge kan dø, men Jæren vil overleve.

Så jeg kan tilgi Terje for at han helte øl i håret på Plumbo-vokalisten, han hadde nok vært for mye i Oslo. Nå har han kommet hjem, Kaizers er historie. Men Skambankt lever videre.

Jeg fikk noen ord med Terje etter konserten, og stilte ham spørsmål om teksten til Horisonten brenner var rettet mot noe spesielt politisk. Han svarte: Det er alt for komplisert å svare kort på det.

Nettopp tekstene er en av styrkene til Skambankt. Du kan tolke de slik du vil. De ER nok politiske, og sannsynligvis langt ute på venstresiden. Men tekstene kan også brukes av slike som meg, de er tidløse og klasseløse. Uansett om de handler om politiske spørsmål eller om sosial angst.

Jeg er ikke religiøs. Men en konsert med Skambankt var en sakral opplevelse, vel verdt en messe.

Her er Skambankt med Horisonten brenner:

 

 

  •  
  •  
  •