Sterkt skuespill, intelligent manus og stødig regi gjør Stephen Kings Dr. Sleep til en verdig oppfølger til Ondskapens hotell. Hvis du ikke får gysninger av denne, så har du enten nerver av stål eller du er blottet for fantasi.
Når man går på kino for å se oppfølgeren til en av tidenes beste og mest betydningsfulle horrorfilmer, er det selvsagt med en solid dose skepsis.
Men desto mer fornøyelig er det å kunne meddele at dette er en spennende og skummel oppfølger til Stanley Kubricks klassiker fra 1980. I løpet av vel to og en halv time kjedet jeg meg ikke.
Filmen er langtfra en slavisk oppfølger, men storyen er intelligent og føles ikke som et kynisk forsøk på å melke pengekua. Manusforfatter og regissør Mike Flanagan skal ha kred for at han lykkes med å skape sitt eget filmatiske univers, samtidig er det nok av filmatiske nikk til Ondskapens hotell. Årsaken til at Flanagan har fått denne tillitsfulle oppgaven er han gjorde en tilfresstillende jobb med å filmatisere Kings Gerald’s Game (2017)
Dr. Sleep har fokus på livet til Danny Torrance (Ewan McGregor). I dag er han traumatisert og hjemsøkt etter den grusomme vinteren på Overlook Hotel i Colorado han opplevde som barn. I likhet med sin far, Jack Torrance (som klappjaget kone og barn med øks) har han også utviklet et betydelig alkoholproblem. Faktisk er kampen mot alkoholisme et tema i denne filmen.
Danny har ennå sine paranormale evner i behold. Han tar strøjobber for å livnære seg og finner en meningsfull jobb som helsepleier på et sykehus i en koselig småby i New Hampshire, hvor han assisterer gamle, døende mennesker med å sovne inn (derav tittelen Dr. Sleep).
Samtidig introduseres vi for jenta Abra (Kyliegh Curran), som har enda sterkere telepatiske evner enn Danny og sender meldinger til ham via en tavle. En dag får han inn meldingen REDRUM (MURDER speilvendt) som skriker mot han fra tavla.
En uskyldig gutt i baseball cap har blitt brutalt myrdet av en slags spirituell vampyr-bande fra Midtvesten. De livnærer seg av å stjele sjelen fra mennesker som har evne til å «shine». Lederen for gjengen er den pene, ondskapsfulle Rose the Hat (Rebecca Ferguson), som finner sadistisk glede i å se livet ebbe ut av mennesker.
For å bekjempe Rose må Danny og Abra tilbake til det forlatte høyfjellshotellet i Colorado. Der finnes det nemlig mørke krefter som kan ødelegge skapninger som Rose. Spenningen er virkelig på topp når Danny står utenfor Hotel Overlook og sier at han skal bringe spøkelsene til live igjen, og setter deretter kursen mot «the boiler room»…
Manus og regi til Mike Flanagan, som også filmatiserte Stephen Kings Gerald’s Game (2017), er intelligent og han har sin egen stil, og har løsrevet seg litt både fra Kings roman og Kubricks film, men samtidig er det nok av filmatiske nikk til Ondskapens hotell.
Skuespillet er verd å nevne. Ewan McGregor er faktisk i sitt ess, som den traumatiserte Danny og gjør kanskje sin beste rolle siden The Ghost Writer (2009). Svensk-britiske Rebecca Ferguson er agent i Mission Impossible-filmene, men her gjør hun en langt mer minneverdig rolle. Som Rose med hatten er hun ikonisk skremmende og det er all grunn til å tro at det dukker opp etterligninger ved neste Halloween-feiring!
Imidlertid trekker det litt ned med de dataanimerte effektene, såkalte CGI-effekter (spesielt i Colorado), og bl.a. at stemmen til skuespilleren som spiller Jack Torrance knapt ligner på Jack Nicholson. Men her er mer enn nok å glede eller grue (alt ettersom) seg over.
