Credit: Reuters Fotograf: Ilya Naymushin
Del saken
  • 148
  •  
  •  

Vi formes i stor grad av våre erfaringer. Ved inngangen til andre verdenskrig hadde en del nordmenn, som andre europeere, frivillig reist ut for å sloss som det man kanskje i dag ville kalt fremmedkrigere.

En part hadde hjulpet de hvite å stå opp mot sovjetrussisk aggresjon i Vinterkrigen i Finland, blant annet med oppbakking av det fascistiske Italia. Andre hadde deltatt i de internasjonale brigadene som hadde forsøkt å støtte den spanske republikken i dens kamp mot fascismen, her med Nazi-Tyskland dypt involvert på den andre siden, og med sovjetrussisk hjelp på republikansk side.

På denne slagmarken styrket de politiske ytterpunktene seg. De ulike partene fikk dokumentasjon og ammunisjon som styrket fiendebildet, og dermed forestillingen om et momentum hvor den absolutte fienden når som helst kunne vinne. En naturlig konklusjon var derfor at man måtte stå imot med de midlene man hadde til rådighet, koste hva det koste ville.

Mange resonnerte som så at «Hitler er en gal mann, men vi trenger all hjelp vi kan få for å bekjempe kommunistene», eller «Stalin er nok ingen engel, men fascismen må bekjempes nå, mens det ennå er tid, så får vi ta de interne kampene på vår egen politiske side seinere.»

Dette tjente de to totalitære «motpolene» på, og begge bekreftet den andres virkelighetsbilde ved å tegne opp den andre som den ultimate fienden som legitimerte egne overgrep som nødvendig «motstand». Samtidig var kanskje de forskjellige sidenes anslag om hvor mange som egentlig støttet opp om den ideologien de fryktet litt overdreven.

Dogmatisk tenkning tjener gjerne på slikt. Motgiften er kritisk tenkning. I stedet for å se på hvem som gjør A og B, bør man ta avstand fra alt som er dårlig uavhengig av hvem det er som gjør det. Også i tider med mer press, eller kanskje nettopp da, må man stå opp for sivile rettigheter, rettsstatsprinsipper, opplysningsverdier, demokrati og en inkluderende offentlighet hvor idéer kan bryne seg mot hverandre. For alternativet er, som vi vet, ofte at ting eskalerer til vold.  Propagandister trives dårlig i en inkluderende setting hvor alle prater med hverandre. Det gir dårlige kår for de giftige fiendebildene de ønsker å slå mynt på. Mens en demokratisk offentlig samtale styrker seg og gis legitimitet ved at den forholder seg til et større spekter av perspektiver.

I fjor var det femhundreårsjubileum for starten på Martin Luthers reformasjon, og det ble feiret både i Danmark og Norge, til tross for at mannen i stor grad kan sies å ha vært en fanatisk mørkemann med ubehagelige synspunkter på seksualitet, kvinner, ikke-troende, såkalte «hekser» eller «trollkvinner» og jøder.  Luther reagerte først og fremst på at den katolske kirke ikke tolket Bibelen strengt nok. Han var altså ikke en pådriver for åndsfrihet, men for det han oppfattet som kristendom i en renere, ikke-korrumpert form.

Og om det skulle være noen tvil om hvilken effekt det ga (bortsett fra det politiske legitimeringen av kongens enevelde for den enkelte stat og rike, uavhengig av hva Paven måtte mene): i tidlig luthersk tid brant man faktisk hekser i større grad enn tidligere i Nord-Europa. Fanatismen var Luthers varemerke. Hvor var fokuset på den mellom festtalene?

Det er dessverre ganske ofte man hører at det er de «kristne verdiene» som ligger bak den vestlige opplysningstradisjonen og frihetsverdiene, og mye av feiringen av Luther-jubileet tok utgangspunkt i slike antakelser om kristendommen som tankefrihetens, toleransens og humanismens egentlige opphav.

Mot dette kontinuitetssynspunktet hevder andre at opplysningsfilosofi fra 1700-tallet og utover, som i så stor grad formet framgangen i vår del av verden, slett ikke for det meste var et resultat av en kristen idétradisjon, men at det representerte noe grunnleggende nytt, som brøt mot det tradisjonelle og ga grunnlag for nye idéer og ikke minst nye idealer. Særlig bør vi nevne tanken om individuell frihet og autonomi/selvråderett. Man skulle bli myndige borgere, i motsetning til å være Herren og fyrstenes trell i et midlertidig slit i det dennesidige, mens man ventet på den egentlige moroa etter at man var død.

Dere husker kanskje Harald Eias plansjer på NRK som både demonstrerte en endring av verdier fra og med 1700-tallet og et høyt trivselsnivå i sekulære samfunn?

En rasjonalitetstradisjon begynte etter hvert å spire. En retning som nok i stor grad var drevet fram av kristne menn (ja, på den tida var det som regel snakk om menn), men i opposisjon til den tenkningen som kirka og kristendommen hadde stått for – både før og etter reformasjonen – og som aktivt holdt samfunnet tilbake.

Så vi har pionerer som sto opp for opplysningsverdier, som siden ga rom for ytringsfrihet, noe som gradvis ble presset fram til også å gjelde det å direkte utfordre kirkens dogmer.

Med satiresjangeren ble det mulig å utfordre og latterliggjøre autoriteter på nye måter, noe som gjorde maktbalansen i samfunnet mer sammensatt. Også religiøse figurer ble gjenstand for slik latterliggjøring. Og godt var det.

Både satire og kritikk har vært med på å rive makthavere med ufortjente posisjoner ned fra sine pompøse og egentlig ynkelige posisjon som skrikhalser med porselensego, som ikke aksepterte noe som helst av kritikk i sin retning, men som ikke nølte med å dosere ut trusler og vold mot andre.  Deres ord var ikke lenger automatisk lov, eller dogma i befolkningen. Da den britiske humorgruppa Monty Pythons filmklassiker «Life of Brian» kom ut i 1979, var det til stor protest og debatt. I Norge var filmen forbudt da den først kom ut. Filmen bidro likevel på sikt sterkt til å svekke tabuet knyttet til harselas med kristendommen, på samme måte som mange av sprellene til den norske religionskritiske organisasjonen Ateistenes forløper Hedningssamfunnet.  Jeg mener sånt er viktig.

Det som brytes ned er gamle tabuer, opprettholdt med voldsmakt og tankemonopol. Først ved henrettelser og tortur, dernest med fengsel, og etter hvert med sosial utstøtning, løgnkampanjer og mulig yrkesforbud om du våget å si imot, og tok deg den frihet å sette dine ærlige ord på de tanker du måtte gjøre deg om saken.

Etter lang tid med slike privilegier for kirkens lære var tabuet kroppsliggjort hos veldig mange. På denne måten framsto de som måtte være så freidige å argumentere mot kristendom og kirkas lære som en provokatør, og som den egentlige forbryteren, som jo framprovoserte at idyllen slo sprekker og forstyrret ro, orden og illusjoner om det ukontroversielle og fredelige i ens eget verdensbilde. En slik analyse var selvsagt forvridd, med offeret forkledd som forbryter og forbryterne kledd opp som offer. Den såkalte provokatøren var selvsagt et offer for de andres intoleranse mot annerledes tenkning. Dette kun for å utfordre de helligholdte dogmer, som ikke vinner på bedre argument, men på å bølle med dem som utfordrer ens påstander.

Noen vil si: ja, men når det en gang er slik, hvorfor da ta en personlig risiko ved å gå med åpne øyne inn i en posisjon som gjør deg til offer for slike sosiale fenomen? Når du vet at det blir sånn, kan du ikke da bare la være?

Til det vil jeg svare: nettopp slikt er et tegn på at det nytter å kritisere. Tankeretninger som er så livredde for at folk skal tørre å utfordre ens dogmer er ofte avhengig av frykt og skråsikkerhet for å fortsette å dominere sinnene til sine følgere.

Dessuten er dette en form for klandring av ofrene (victim blaming) er urettferdig og umoralsk, da man i stedet for å gjøre noe med sykdommen og problemet, klandrer dem som lokker fram symptomene. I tillegg kan slik klandring av ofrene på sikt rettferdiggjøre at alles ytringsrom skrumper mer om mer inn, og de som roper høyest og skyter først sitter igjen med mest makt over hva som er lov/ikke lov å si i vårt felles ytringsrom. Det er ikke veien mot et bedre samfunn.

På samme måten som det å lete i tradisjonell kristendom etter svar på hva som gjør vestlige moderne samfunn gode, er det å glorifisere tradisjonell islam noe som ikke fører oss i en positiv retning.

Det rare er at når det gjelder et oppgjør med de samme verdiene i islam, så er det andre grupper som driver apologi enn dem som driver det for kristendommen. Da «Life of Brian» kom ut jublet i stor grad den europeiske venstresiden, mens de kristelige og konservative gikk foran i protestene. Sånn er det ikke ved kritikk av islam. Noe av dette kan selvsagt bunne i et ønske om å stå opp mot xenofobi og gruppehat mot folk med muslimsk bakgrunn, kamuflert som religionskritikk, men det har dessverre ofte sett ut til å stikke en god del dypere enn som så. Det har stått i veien for å stå opp for frihetsverdier, og å ta et prinsipielt og universelt tak i religiøs undertrykking og ukultur.

Langt flere bør virkelig kjenne sin besøkelsestid når det gjelder å stå opp mot religiøs ukultur og undertrykking. Det er så mye å ta tak i av problemer som, i tillegg til andre grunnleggende komponenter, også har grunnleggende religiøs komponenter. I USA bygger den evangeliske kristne republikanergjengen ned skillet mellom stat og kirke under mottoet «religiøs frihet». Er man vant til privilegier kan det være vanskelig å se forskjell på mangel på total dominans og diskriminering, eller enda drøyere: forfølgelse.

I både USA og i Erdogans Tyrkia fortrenges reell naturvitenskap av et krav om opplæring i kreasjonistisk svada. «Teach the controversy» sier man, og avslører dermed at man ikke har en spesielt sterk kompetanse når det gjelder å se forskjell på empiri og løse påstander.

I Iran henges homofile og fritenkere, mens «ulydige» og dissidenter piskes. Jenter tvinges av staten til å gå med hijab, men protestene er sterke.

I den katolske kirke voldtas barn av prester i stort omfang, og autoritetspersonene i kirka prioriterer å verne om overgriperne, heller enn å sette foten ned og stoppe galskapen.

Pakistan er et av landene som virkelig har plukket opp og tatt til seg ekstremismen som importeres fra Saudi-Arabia. I dette landet er det fullt av såkalte æresdrap, og fritenkere går under jorda for ikke å bli drept av for eksempel sin egen familie.

I Bangladesh hakkes fritenkere i hjel med maschete, og blir liggende igjen som blanding av kropp med kutt, løse kroppsdeler og rå farse i sin egen blodpøl.

I karismatiske kristne menigheter driver man såkalt demonutdrivning av uskyldig ungdom, indoktrinerer barn, og svindler gamle og syke for trygd og pensjonspenger.

Også i en del europeiske land lever det barn, ungdom og voksne i muslimske familier som på grunn av forestillinger om rett-troenhet, kyskhet og «ære» holder enkeltindivider tilbake fra å ta del i den europeiske friheten.

I Saudi-Arabia er kvinner annenrangs borgere innenfor en reaksjonær sunni-variant av islam, mens selvstendig tenkende ikke bør si noe. De finansierer ekstremistmoskeer i andre land, som indoktrinerer sine følgere i en hatefull og reaksjonær islamvariant: wahhabiismen. Amnesty International har i årevis hatt en kampanje gående for å få løslatt den sekulære bloggeren og aktivisten Raif Badawi.

Han har altså satt ord på egne tanker og latt eventuelt interesserte finne dem på nettet, lese dem, bli inspirert eller uinspirert, svare med innvendinger eller si seg enig, kort sagt reagere på samme måte som mange av oss bare tar for gitt at vi er fri til å reagere. For dette ble Badawi dømt til syv års fengsel og 600 piskeslag. Hans forbrytelser? Å ha forlatt islam (apostasi) og for å ha grunnlagt et diskusjonsforum på nett som bryter mot «islams verdier».

Armin Navabi, grunnleggeren av Atheist Republic – den største religionskritiske ateistsiden på Facebook – har fått mange dødstrusler både mot seg selv og sin kjæreste etter å ha deltatt i en Pride-parade med slagordet «Allah is gay».

Islamkritikere over hele spekteret fra den briljante indisk-britiske og nå New York-bosatte forfatteren Salman Rushdie, via den somaliske forfatteren Ayaan Hirsi Ali til den nederlandske høyrepopulisten Geert Wilders har alle stiftet bekjentskap med å måtte leve i skjul fordi de våger å «fornærme» ortodokst tenkende ved å spre andre meninger og uttrykk enn disse liker. Å bare reagere når sånt rammer dem man er enig med er hårreisende hyklersk og lite prinsipielt. Vil man selv få ytre det en har på hjertet må det samme også gjelde dem man er uenig med. For å si det med den ekstremt politisk engasjerte pensjonerte amerikansk-jødiske lingvisten Noam Chomsky: «Hvis vi ikke tror på ytringsfrihet for folk vi misliker, så tror vi ikke på ytringsfrihet i det hele tatt».

Det burde være enkelt å stå opp for de samme prinsippene som har ført oss fra den tradisjonelle dritten som også holdt Europa tilbake i så mange hundre år, men mange ser ut til å ha mistet målet av syne.

På den ene siden finner man de som møter «de andres» lengsel tilbake med nostalgi mot sitt eget før-moderne, før-liberale og innbilt homogene samfunn.

På den andre siden de som begraver seg selv i kollektiv skyld og skam etter europeisk imperialisme, og dermed sliter med å se at det finnes andre kjipe aktører enn vestlige. Dermed blir det lettere å kritisere NATO-medlemmet Tyrkia eller vår “allierte” Saudi-Arabia for det samme som man ellers ofte ser mellom fingrene på, fordi vestlige aktører der er med å finansiere undertrykkingen, slik at man dermed ikke møter seg selv og sitt relativt endimensjonale fiendebilde like lett i døren. For dem er det viktig å huske på at det ikke er hvem som gjør noe som gjør noe forkastelig. Det er hva som gjøres, og man trenger ikke å gi slipp på den gamle kritikken for å være åpen for ny, selv om kanskje enkelte ting også bør nyanseres opp imot ny kunnskap. Den som tror han er ferdig utlært er ikke utlært, men ferdig.

Sist – men ikke minst – har man en mostander som har utvikla seg i USA: en sensurhungrig, fortrinnsvis venstrevridd identitetspolitikk som ikke forholder seg til påstander eller idéer uavhengig av hvem som mener noe, hvor et hvert individs ytringer tas til inntekt for grupper: hudfarge, kjønn, vektgruppe osv. Man lager offerpyramider etter mer eller mindre privilegerte grupper, og lar alt styres av forenklede generaliseringer på basis av dette. Det verste man kan gjøre er å si noe som selverklærte eksperter definerer som krenkende for gruppene nederst i offerpyramiden. Selv om denne tankerekken først og fremst er et fenomen i statene, er det et tilsig av måter å tenke på fra dette strukturelle synet som også siger inn her til lands, og i andre europeiske land (kanskje spesielt Sverige).

Så kan man jo også spørre seg: om hatprat skulle bli forbudt, burde man ikke da kanskje starte med de abrahamittiske religiøse skriftene? Lite slår disse når det gjelder intoleranse mot – og oppfordring til – diskriminering av «de andre», selv om Jesus også skal ha sagt en del mer positivt om hvordan man behandler sin neste.

På engelsk har man kombinert uttrykkene «crybaby» (skrikerunge) og «bully» til «crybully»; på norsk «gråtebølle». Gråtebøller er folk som mobber andre mens de inntar offerrollen, og som hevder seg undertrykt av at også annerledestenkende får lov å formidle sine perspektiver.

Hva er vel mer dekkende enn en slik tittel på dem som støtter drap på satiriske avistegnere, og truer med både vold og en hevngjerrig allmektig gud, samtidig som de føler seg såra på vegne av egne og andres følelser,  på vegne av en profet og en gud fordi noen andre, i likhet med dem selv, har tatt seg den frihet å sette strek til, eller ord på, sine tanker?

Det er jammen på tide at slike ideétradisjoner ikke lenger har det privilegium å holdes utenfor den malen som ellers har ført til så mange framskritt, nemlig meningsutveksling og at idéer utfordres av andre idéer innenfor en felles offentlighet.  Å svartmale menneskegrupper er farlig, å utfordre idéer er sunt.  Gode idéer styrker seg når de utfordres. Dårlige idéer er mer avhengig av å holdes unna tester eller eventuelt å jukse i dem.

For å motvirke skumle endimensjonale fiendebilder, svart/hvitt-fortellinger og dårlig gruppetenkning er det viktig at folk tenker for seg selv, og dette på en kritisk måte.  Det vil si at man vurderer sine og andres kilder, leter kritisk etter svakheter i påstander og idéer, mens man forsøker å avdekke hva som holder mål og hva som ikke gjør det.

Innenfor dette er religionskritikk en viktig bestanddel. Ingen dogmer bør holdes utenfor og over kritikk.

Vi vet hvor farlig religion kan være når tilhengerne og abonnentene på religionens påstander om sannhet blir latt i fred med sine illusjoner om å ha absolutte svar. Det er farlig når de utfordres så lite at de tar nærmest for gitt at deres påstander om virkeligheten er reelle innsikter verdt å kaste alle andre hensyn over bord for, og forme alles liv etter. Vi må jobbe for sekularisme.

Dette kan ikke være en eksklusiv jobb for oss som ikke tror. Relativt liberale muslimer og sekulære religiøse er likeverdige allierte med ikke-troende i kampen mot skadelige verdier og intoleranse. Disse kan forme en allianse som kjemper for sekulære verdier og alles frihet og trygghet til å kunne sette ord eller tegn på sine perspektiver.

Dette er ikke et angrep på religionsfriheten, men det motsatte. Religionsfrihet er ikke fravær av innvendinger, men frihet til å tenke og tro på religiøse idéer, samt frihet til å ta del i religiøse fellesskap og seremonier.

Religionsfrihet er del av et prinsipp om tankefrihet, og der ligger kjernen i dette innlegget. Tenk fritt, folkens! Det kan faktisk bety liv og død.

 

 

  • 148
  •  
  •