Mange som sliter med psykiske problemer får ikke hjelp. Pixabay
Del saken
  •  
  •  
  •  

Dette er hverdagen til et ungt menneske i en «raus og kraftfull» kommune i Norge.

Et menneske som sliter i livet sitt. Et ungt menneske som har opplevd omsorgsvik, overgrep, traumer, mobbing og kanskje enda mere i sitt unge liv.
Et ungt liv som ble sviktet da skolen ikke tok tak i mobbing.

Et ungt liv som ble sviktet da barnevernet i hjemkommunen ble informert om overgrep utført av personer utenfor familien – uten å ta tak i dette.
Et ungt menneske som etter hvert ble svingdørspasient i psykiatrien der overleger på ulike avdelinger krangler om diagnoser og har skrevet ut medisin med gaffel.

Et ungt menneske som er så sliten av å møte manglende forståelse i en kommunal omsorgstjeneste med tydelig mangel på kompetanse innen psykiatri – eller kanskje også i empati – at det føler ingen liker det.

Et ungt menneske som ønsker å dø fordi det ikke ønsker å se hvordan mor og andre lider fordi dette menneske har det vondt i hverdagen.

Et ungt menneske som ønsker å få komme under ei behandling der mennesket blir sett på som en helhet. Der omsorg i hverdagen, tett oppfølging og nærhet er en viktig del av hverdagen i stedet for en kommunalt ansatt helearbeider dukker opp en eller to ganger pr dag for å dele ut medisin.

Komme bort fra en hverdag der det unge mennesket som sliter med relasjonsproblemer får sure sms-er fra de som skal følge mennesket opp når mennesket ikke ønsker besøk – men ber om å få det på et senere tidspunkt.

Både statsminister Erna Solberg og helseminister Bent Høie stod frem og fortalte hvor viktig det var å si ifra når folk hadde det vanskelig. Men når de som skal hjelpe deg – de du skal si fra til – er de du opplever driter i deg.

Om det er reellt eller ikke, er ikke viktig. Har du kompetanse til å jobbe med mennesker med relasjonsproblemer, emosjonelle ustabile utfordringer eller andre psykiske utfordringer, så vet du at du må være bevist på hvordan du ordlegger deg og oppfører deg for å være en støttende person.

Når du som et ungt menneske som sliter får en følelse av at du ikke er ønsket på de avdelingene på lokalsykehuset som skal ivareta deg, da er terskelen høy for frivillig innleggelse når livet går i svart.

Når du får avslag på henvisning fra andre sykehus for å prøve å få en ny vurdering av din psykiske helse – noe fastlegen prøver å hjelpe med og pasientombudet har anbefalt – hva skal du da gjøre?

Hvor skal da disse unge menneskene henvende seg for å be om hjelp?

Hvor kan en ungdom som sliter be om finansiering for å få et langtidsopphold på sted som lykkes ved at de ser hele mennesket, og som har sagt ja til å ta imot deg utenfor eget fylke når kommunen sier nei til å betale for en behandlingsplass?

Skrekken er at det unge mennesket skal gi opp livet sitt. Siden dette ikke er et kjent og profilert menneske, står dere neppe frem med tårer i øynene og forteller hvor ille dere synes dette er.

Erna og Bent, hvor lenge skal vi vente på at psykiatrioppfølging for pasienter med alvorlige lidelser blir løftet vekk fra uansvarlige kommunepolitikere som heller vil bygge kulturhus, idrettshaller, øke stillingene innenfor kultur, og arrangere konserter i stedet for å ta vare på sine syke unge innbyggere.

Erna og Bent, hvem tar ansvar?

  •  
  •  
  •